– Å være pasient er ikke lett, men vi er heldige som bor i Norge
KOMMENTAR: Trude Drevland fikk i mai vite at hun hadde kreft i urinblæren. Her forteller om hun hvilke tanker hun har gjort seg i tiden etterpå.
På spissen med Trude Drevland
Tidligere ordfører i Bergen, nå pensjonist. Utdannet sykepleier innen geriatri. Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no
Hverdagene går stort sett med de vanlige gjøremålene vi må få gjort. Noen få dager er litt annerledes, men stort sett er i hvert fall mine beste dager de dagene som er gjenkjennbare og som går som vanlig. Og herlig er det med de forandringene som skjer om barnebarn eller barn ringer på og stikker innom, eller hvor vi kan være sammen med våre nærmeste i hverdag og fest. Der vi liksom kjenner at vi har det gode og trygge, og kan både nyte det på avstand, og ha det nært fra tid til annen.
Og så synes jeg at hverdagen hvor du vet at alle dine har det bra, og du kan lene deg tilbake i «godstolen», se på de fjollete tingene som bare du har glede av, ta et stykke «hvit dame» til kaffen og til og med ta deg et glass vin på en vanlig mandag kveld, er helt utrolig upassende og deilig.
Men SÅ plutselig rives hverdagens vidunderlige vanlighet opp med roten. Legebesøket, eller som meg, spesialistbesøket, smeller skikkelig inn i hverdagen. Og diagnosen du frykter for alle dine er plutselig din, og din alene.
I ettertidens noe klarere skinn, er nok beskrivelsen av turen hjem og dagene og ukene rett etter, en form for sjokktilstand.
Og du loves tid til operasjon og kommer endelig til den dagen, mens du i mellomtiden har hatt din fulle hyre med mange ting. Kanskje sist dine egne følelser, og først og fremst barn og barnebarns trygghet omkring at jeg nok blir godt ivaretatt.
Og så er dagen(e) der. Og det er så mye som disse forskjellige yrkesgruppene på sykehuset må huske på. Jeg er overhodet ikke sykepleier fra i dag. Jeg klarer overhodet ikke å ta innover meg halvparten av den informasjon som alle disse flinke menneskene ønsker å gi meg.
Jeg er ikke i stand til å håndtere alt av det som forventes av meg. Når alt har skjedd med flere operative inngrep og jeg må raskt hjem, kommer det en hel haug med spørsmål, som jeg helt sikkert har fått fortalt mange ganger, men det er helt borte.
Og uten en fenomenal fastlege hadde jeg vært helt fortapt. Du er så uendelig i din egen verden og må veldig raskt tilbake til normalen fra sykehuset, og derfor er «din lege» livsviktig.
Og til og med når den fasen er over og du skal ha ukentlige behandlinger, kontroller og samtaler – blir det så uendelig viktig at vi har et helsepersonell som forstår at vi aldri kan få nok informasjon. Gi i massevis av det – takk! For hver gang er det bare noe som går inn (mulig jeg har tungt for det), og etter hvert så føler du som pasient at du har forstått, at du vet hva som skal skje, hvorfor og når – og at du ikke er helt fjern, selv om du sikkert spør – for hva vet vel jeg om hvilken gang. Men etter hvert siger tryggheten innover deg, du begynner å bli en noe erfaren pasient som forstår at du vet, og som skjønner at det bare er å spørre.
Og du store all verden så gjerne jeg gir prosentene mine av skatter og avgifter til dette samfunnet vårt. For det opplever vi at vi tross alt er heldige som bor i Norge.
Jeg har også, som dere vet, valgt å gå ut om mine diagnose – om det at jeg er blitt pasient i det offentlige rom.
Og det vil jeg bare si dere og benytte mulighetene til å takke mange av dere for – og minne dere om: Vi er så omsorgsfulle overfor hverandre, bare vi gis muligheten. At dette nære samfunnet vi lever i, enten vi kjenner hverandre eller ikke, er full av nydelige mennesker, medmennesker, som på hver sine måter så veldig gjerne vil vise at de bryr seg. At de forstår og at de sender deg varme tanker.
Bare gi dem muligheten!
Ha en så god dag som mulig kjære dere – vi er der for hverandre!
