Er det noe som heter smittsomt samlivsbrudd?

Da «Camilla» begynte å omgås to kolleger som var midt oppe i hvert sitt samlivsbrudd, gikk det ikke mer enn ett år før hun også var skilt. Kanskje hadde det skjedd uansett, men ifølge en studie øker risikoen for at man skiller deg dersom noen andre i omgangskretsen nylig har gjort det samme.

Ifølge en amerikansk undersøkelse fra 2010 øker risikoen for at man skiller seg, med hele 75 prosent i løpet av de første årene etter at nære venner har separert seg. Hvis venners venner skiller seg, øker risikoen med 35 prosent. Skilsmisser ser med andre ord ut til å smitte over på andre.

Studien var et samarbeid mellom sosiologer og psykologer ved tre nordamerikanske universiteter, og ble ledet av Rose McDermott ved Brown University, og fikk den tabloide tittelen «Breaking up is hard to do, unless everyone else is doing it too». 12.000 amerikanere fra et lite geografisk område ble fulgt over en periode på 32 år. Og kort oppsummert fant de altså ut at det var lettere å gå fra partneren når andre gjorde det samme.

Mindre skambelagt

Camilla i denne historien ønsker å være anonym, så det er ikke hennes reelle navn. Ekteskapet hennes hadde, ifølge henne selv, skrantet i flere år allerede, og innen et år var gått, hadde også hun tatt skrittet. Skilsmissen var et faktum.

I dag er det over fem år siden. Opplevde hun at hun lot seg påvirke av kollegenes situasjon, slik undersøkelsen framholder?

– Det er jo vanskelig å svare konkret på. Det jeg kan si med sikkerhet var at jeg i flere år hadde kjent på at forholdet mitt ikke fungerte, og at jeg opplevde at jeg kunne snakke åpent med kollegene mine om den situasjonen jeg befant meg i, sier Camilla.

Hun forteller at jobben innenfor salg innebar tett samarbeid og lange dager. Praten var åpen dem imellom. Arbeidsdagene kunne bli etterfulgt av en flaske vin, kanskje en tur ut.

Camilla kom tett på de to som allerede kjente hverandre godt, og følte at hun ble innlemmet i et fellesskap som kjentes godt å være i.

– I omgangskretsen min var det ingen som hadde skilt seg ennå. Det å gå med de tankene føltes ensomt, forteller Camilla.

Hun og mannen var ansett som et sosialt midtpunkt. Et par som funket. Med tre barn og lang historikk.

Og så funket det ikke likevel. Etter flere år der hun hadde kjent på en ensomhetsfølelse i forholdet, ble Camilla forelsket i en annen. Et intenst forhold som varte noen måneder. Kollegene var de eneste hun turte å dele historien med.

– De ble noen jeg kunne ventilere med. Som ikke dømte meg heller. De ble veldig viktige for meg i den perioden. Det å skille seg er tross alt er veldig vondt og ensomt, sier Camilla.

Fikk det verre etter hvert

For henne tok de vonde følelsene mer plass en god stund etter bruddet. Det store spranget hun tok, kombinert med forelskelse, utsatte noe av tapsfølelsen.

– På en måte var det litt som å føle seg som en syttenåring igjen. Det å ha lov til å flørte. Se etter andre. Det var liksom nytt og spennende en periode, sier Camilla og understreker at hun ikke er noen «skilsmisseromantiker».

– Mange tenker antakelig at skilsmisse innebærer et nytt liv med mer egentid, kanskje spennende opplevelser i de ukene man ikke har barna og sånt. Men jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvor mye man kan savne barna. Og hvor tomt og ensomt det kan være, ganske lenge etter, sier Camilla oppriktig.

Det tok flere år før hun etablerte seg i et forhold som varte noen år, før det nylig tok slutt.

– Faktisk er det litt sånn at når jeg hører om folk som skal gå fra hverandre, er nok jeg en som blir ekstra bekymret. Vet de hvor tøft det er? Hvor ensomt det kan være? Jeg er opptatt av ikke bare å si at man «skal gå for det», sier Camilla oppriktig.

Behov for fellesskap

– Det er menneskelig å sammenligne seg med andre. Flokkmentalitet er naturlig for oss. I samfunnet er paret eller familien den lille flokken. Men vi trenger også å føle tilhørighet i den store flokken, som er gjengen rundt. Brudd i den lille flokken truer også den store. Man er vevd inn i hverandres liv,  sier psykolog og parterapeut Sindre Kvithyld Aasli.

Han understreker at han ikke har møtt pasienter som går fra partneren sin med begrunnelsen om at venner har gjort det samme, men tror likevel det kan ha en viss påvirkning, og at det kan sette i gang en rekke prosesser hos parene rundt.

– Å bryte en relasjon truer fellesskapet vi har behov for å være en del av. At noen har vært «første par ut» kan være med på å gjøre det mindre skamfullt de som kommer etter, påpeker Aasli.

– Det kan også føre til at man tar en titt på sitt eget parforhold, at det vekker en frykt, en følelse av at «dette må ikke skje med oss». Og det kan jo også føre til noe bra, påpeker psykologen.

Han forteller at en del par bestemmer seg for å oppsøke terapi.

– Å gå i terapi krever jo en god del av oss. Å være åpen om lengsler og sårbarhet, hva man savner i forholdet, det koster noe. Også par som har bestemt seg for å gå fra hverandre, kan ha veldig godt utbytte av slike samtaler, sier Aasli.

Selv om psykologen er forsiktig med å bruke et begrep som smitteeffekt i en omgangskrets, tror han at skammen rundt det å gå ut av en relasjon blir lettere å bære når man opplever at flere gjør det samme.

– Men er det virkelig forbundet med skam å gå fra hverandre i dagens samfunn?

– Ja, det vil jeg si. Vi kan skamme oss over ikke å få det til og vi frykter også hva folk skal tenke om oss, sier Aasli og legger til:

– Et tydelig tegn på at brudd og skilsmisse er tabu, er hvordan pressen skriver om brudd. Det er ofte høydramatisk og sensasjonspreget. Men når det skjer i kretsen din gir det følelsen av at dette er noe som kan ramme alle, forklarer psykologen.

STATISTIKKEN: I Norge ble det i 2021 inngått 16.050 ekteskap. Samme år ble det tatt ut 8.893 skilsmisser og 9.097 separasjoner. I Norden er det Finland som ligger på topp i antall skilsmisser, etterfulgt av Sverige og Danmark. I snitt ender rett oppunder 40 prosent av alle norske ekteskap i skilsmisse. Menn skiller seg oftest når de er i alderen 40–44 år, og kvinner i alderen 35–39 år. 

Kilde: Statistisk sentralbyrå