Hva er det med menn og hobbyverksted med lagerplass?
FRA ADVOKATKONTORET. De to vennene i starten av 70-årene gikk begge fra enebolig til leilighet. Og med det forsvant de store garasjene der de dyrket hobbyene sine. Løsningen? De spleiset på et lager med god plass til fortsatt aktivitet. Og begge tok med lageret i testamentene sine.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
For en tid tilbake hadde jeg besøk på kontoret av to hyggelige karer helt i starten av 70-årene. De to hadde vært gode venner gjennom mange år, med felles interesser for både jakt, fiske og veteranbiler. Begge hadde kone og barn. Pål og kona hadde allerede solgt huset og flyttet i leilighet. Per og kona var i gang med den samme prosessen.
Begge hadde hatt god plass i husene sine, med store garasjer hvor det var plass til både biler og annet plasskrevende og nyttig utstyr. Dette endret seg drastisk da de flyttet til leiligheter.
Begge hadde gått av med pensjon. Ingen av dem var spesielt rike, men de hadde grei økonomi og så for seg flere gode år med både tid, penger og krefter til å dyrke hobbyer og interesser med gode venner.
Etter intense forhandlinger med hver sin kone, hadde de fått aksept hjemmefra til at de sammen kjøpte et lager. Litt i utkanten av byen der de bodde ble det bygget et lagerbygg som ble seksjonert i praktiske enheter på mellom 70 og 150 m2. Enkel bygningsmessig stand, men nytt og isolert. God takhøyde og høy isolert innkjøringsport. Det var vann, strøm og avløp i lokalet, og de hadde allerede begynt å bygge seg på plass med toalett, vask, en liten kjøkkenkrok, arbeidsbenker, rikelig med hylle- og lagringsplass og heisekran i taket!
Pål fortalte at han trodde han hadde klart å lokke frem et ja fra kona, da han samtykket til nytt stuemøblement til den nye leiligheten. Det han ikke fortalte kona var at hans hovedbegrunnelse for nye møbler i leiligheten var at han da kunne ta den gamle salongen ned i lageret. En super ordning de begge var fornøyd med.
Grunnen til at de kom til meg, var at de ville sørge for at den av dem som levde lengst hadde tilgang til denne herligheten også etter at den første av dem døde.
Vi diskuterte forskjellige måter å gjøre det på. De stolte 100 prosent på hverandre, og vi laget et enkelt testament for hver av dem, hvor de bestemte:
«Hvis jeg, Per…… ( fnr. … ) , dør før min venn, Pål …( fnr. …) skal Pål arve min andel av vårt lager med adresse ….,( gnr. …, bnr. … snr…. i …. kommune ) Han arver også min andel av innredningen, verktøy mm – men ikke eventuelle biler, båter eller annet jeg har lagret der. Hvis han selger lageret etter at jeg er død, skal netto salgssum deles likt mellom ham og mine arvinger. Hvis han beholder eiendomsretten til lageret til han dør, skal lageret selges og netto salgssum deles mellom hans arvinger og mine. Pål har opprettet et tilsvarende testament.»
Per ringte meg noen måneder etter at det hele var på plass. De hadde stor glede av det kombinerte verkstedet og lageret. De hadde hatt stort herrelag som innvielsesfest. De hadde fortalt om løsningen til koner og barn slik at alle var informert. Ingen sure miner hos noen.
