REISEGØY: Innholdsrike turer som tar utgangspunkt i hobbyen og interessen til godt voksne. KLIKK HER!

127795580

Datteren nektet faren å sitte i uskiftet bo

Ekteparet overførte huset til konen som hennes særeie for å sikre huset i tilfelle mannen gikk konkurs. Det viste seg å straffe seg senere. For datteren nektet plent å samtykke i at faren skulle kunne sitte i uskiftet bo da moren døde. Hva kunne de gjort annerledes? Advokaten har svaret.

Ektemannen hadde vært selvstendig næringsdrivende hele livet. I en økonomisk vanskelig periode opprettet ektefellene en ektepakt hvor de «skrev huset på kona» som hennes særeie.

Den gangen ble det regnet som en fornuftig løsning hvis man var redd for at mannen skulle gå konkurs. Tanken var at hvis det ble konkurs var det kona som eide huset, og ekteparet hadde et sted å bo også etter konkursen.

Men denne typen løsninger viste seg ofte å være en felle for mannen, uavhengig av om han gikk konkurs eller ikke. Hvis han gikk konkurs mistet han ofte både hus og kone. Når han ikke lenger tjente penger mistet kona interessen for ham – tok huset og gikk. Og selv om han ikke gikk konkurs kunne kona når som helst gå fra ham – og beholde huset. De fleste næringsdrivende finner nå andre måter å sikre seg på. 

For en tid tilbake var jeg involvert i en sak hvor det dukket opp en annen problemstilling knyttet til at huset var konas særeie. 

I denne saken hadde de to ektefellene holdt sammen hele livet. Det ble hverken skilsmisse eller konkurs. Kona døde som den første av de to ektefellene. De hadde kun en datter. 

Da kona døde, sto huset på henne som hennes særeie. Da de som unge opprettet ektepakten, hadde de glemt å krysse ut for at mannens rett til uskifte også omfattet kvinnens særeie (altså huset). De hadde ikke opprettet testament. 

Mannen var nå avhengig av datterens samtykke til at mors særeie skulle gå inn i uskifteboet. Det normale ville jo vært at datteren samtykket i dette – men den gang ei. Hun var en egoistisk dame i 50-årene, hadde et meget anstrengt forhold til sin far og nektet å samtykke til at særeiet skulle gå inn i uskiftet. 

Det endte med at boet etter mor ble skiftet. Mannen arvet bare ¼ av huset, og datteren arvet de resterende ¾ av huset. Huset ble solgt og mannen hadde knapt egenkapital til en liten leilighet. 

Hva skulle de gjort annerledes? 

De skulle vært klar over og gjort noe med denne problemstillingen før kvinnen døde. De hadde hatt flere alternativer: 

Hvis ektefellene hadde fylt ut ektepakten riktig (eller rettet den mens de begge levde) kunne de gitt ham rett til uskifte med særeie. De kunne også ha avtalt «særeie i live blir felleseie ved død». Når faren for konkurs var over, kunne de gjenopprettet felleseie. Hadde huset vært felleseie da kvinnen døde kunne mannen sittet i uskifte også med huset. Datteren kunne ikke nektet ham det. Han hadde ikke vært avhengig av hennes samtykke til uskifte. Mannen hadde ikke vært tvunget til å velge uskifte selv om huset hadde vært felleseie. Han kunne valgt skifte og tatt sin eierpart av huset (antakelig     50 %) og så tatt sin ektefellearv (¼) av kvinnens andel av huset. Da ville han sittet med 75 % av huset etter at skifteoppgjøret med datteren var gjennomført.