– Gjør vi noe med hets og urettferdighet?
Hvordan ville vi, privilegerte nordmenn, følt det om vi ble jaget ut av vår trygge tilværelse og måtte starte på nytt i et annet land? Spør spaltist Trude Drevland. Hun reagerer på hets og urettferdighet mot innvandrere som det ikke blir gjort noe med.
På spissen med Trude Drevland
Tidligere ordfører i Bergen, nå pensjonist. Utdannet sykepleier innen geriatri. Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no
I løpet av høsten 2022 hadde jeg mange fine møter med andre generasjons innvandrere. Unge flotte mennesker med gleder og sorger i livet sitt, men selvfølgelig med de samme håp, ønsker og ambisjoner for sin og familiens fremtid, som det vi hadde.
De fortalte meg om hvor vanskelig det egentlig er å nå noe steder i vårt privilegerte norske samfunn, fordi de ikke har samme navn som oss og aller mest fordi de har en annen hudfarge. De fortalte meg om sine foreldres kamp for å få lov til å jobbe ut fra sine kvalifikasjoner, og hvordan de hadde kjempet i årtier i vårt land, for å få lov til å bidra på samme måte som alle oss andre nordmenn.
Jeg holdt en liten tale for dem og de etniske norske som var i selskapet, og prøvde å sette ting litt i perspektiv. Kanskje spesielt fordi vi nå opplever krig på vår «dørterskel».
Jeg tillot meg å spørre om følgende: Hvordan ville vi, privilegerte nordmenn, følt det om vi ble jaget ut av vår trygge tilværelse? Hvis vi måtte flykte med våre nære og kjære, og et minimum av alt vi eier og har (og det er i grunnen altfor mye). Hvordan ville vi håndtert å bli mottatt i et fremmed land, uten å vite mer enn et minimum om hvordan vi skal nå frem, hvordan vi skal få våre rettigheter og hvordan vi skal overleve?
Tror vi at vår hvite hud er hjelp nok i seg selv. Tror vi virkelig at vårt hovedmål ville være å komme til et nytt land hvor vi ikke kjenner folk, regler, systemer, at vi kom dit BARE for å utnytte deres systemer? Eller ville vårt mål være å leve godt og trygt med våre nærmeste? Ta vare på den kulturen vi var vokst opp i og fortest mulig kunne ha et sted å bo, et sted å jobbe og få vise hvem vi er og alt vi kan, og prøve å leve et så godt liv som mulig?
Hvorfor tror vi at mesteparten av våre innvandrende familier har andre mål for sitt liv?
Fjoråret presenterte oss for i hvert fall to «offentlige» personer som i fylla lirer av seg grove ukvemsord mot fargede nordmenn på utesteder i Oslo. Hva er det som gjør at vi ikke reiser oss unisont i protest?
Er vi engstelige? Det kan da ikke være slik at vi føler oss «truet»? Kan det være vår manglende kunnskap om store deler av det norske folk, som gjør at vi ikke reiser oss i kraftfull protest over en slik måte å behandle våre landsmenn på?
En journalist i Bergens Tidende skrev senhøstes på sin Twitterkonto: «Det er naturleg at vi blir sjokkerte når slike saker dukker opp. Men bli ikke overrasket over at rasisme, kvinnehat, homohat, transhat, samehat, jødehat og alt annet finnes.»
Og dessverre så er det altså slik at vi kan sitte foran tv-skjermen og okke oss over rasehatets konsekvenser i stater i det fhv. forjettede land USA, og all den uforstand og urettferdighet vi hører om. Men når vi ser det hos oss selv – da lukkes vår munn. Og i kommentarfelt i aviser kalles mennesker som er stolte av å være norske for «fandens svarte avkom», «korrupte kakerlakker», «svin av noen homofile» og «jævla hen»
Og vi sitter trygt i våre hjem, i det fredens land Norge. Vi som har det meste (dessverre med noen unntak) og rister på hodet, forarges til og med – men gjør vi noe?
Eller er vi bare bekymret for at naboen skal tro at vi har for kontroversielle meninger som ikke er helt populære hos våre bekjente?
Ja, som dere vet – jeg bare stiller spørsmål, mens jeg rister intenst på hodet!
