Mange er bekymret for arvingenes forbruk
Mange godt voksne mener at deres etterkommere ikke viser den samme nøkternhet som de har gjort. De mener rett og slett at avkommet sløser, og de er bekymret for om de kommer til å ta vare på og bruke verdiene de arver på en fornuftig måte.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Temaet i den juridiske hovedartikkelen i januarutgaven av VI OVER 60 er foreldre som bekymrer seg for om barna deres kommer til å ta vare på og bruke verdiene de arver på en fornuftig måte.
Mange av dagens 60-70-åringer har bygget opp verdier i form av fast eiendom og kanskje noen sparepenger. Noen har vært svært flinke og målrettede. Andre har bare nytt godt av den generelle økonomiske utviklingen, og prisutviklingen på fast eiendom har gjort at egenkapitalen har økt jevnt og trutt helt av seg selv.
Mange mener de har fått med seg en viss nøkternhet fra forrige generasjon – og at neste generasjon ikke har denne nøkternheten. De er bekymret for arvingenes forbruk og prioriteringer. Jeg får ofte innspill fra klienter og lesere som er skuffet over at barna ikke bryr seg om familiehytten – eller barndomshjemmet. Noen av barna ønsker seg ikke hytte – andre liker nok å være på hytten, men har verken glede eller evne til praktisk arbeid. Da må alt av tjenester kjøpes, og hvor skal de pengene komme fra?
Det kan åpenbart reises spørsmål ved denne virkelighetsoppfatningen. Historien vil kanskje konkludere med at vi som har vokst opp i Norge på 1950 og 1960 tallet på ingen måte har vært nøkterne eller måteholdne! Tvert imot at vi grådig har tatt for oss av tilgjengelige ressurser på bekostning av både naturen og folk i andre land og verdensdeler.
Jeg avsluttet nylig planlegging av generasjonsskifte i en familie hvor vi har brukt mye tid og krefter på hvem som skal arve hvilke verdier. Vi endte opp med både testament og særeiepålegg. Foreldrene bestemte hvem som skulle overta hvilke eiendommer og andre eiendeler. Det ble satt av et «vedlikeholdsfond» til de som skulle overta hytten. Vi opprettet en sameieavtale, med forkjøpsrett for søsken og avtale om deling av gevinst hvis hytten ble solgt ut av familien. Vi fant løsninger på svigerbarnas rettigheter – som hva de skulle arve hvis de levde lengst.
Da alt var på plass – og dokumentene undertegnet og bevitnet – småpratet vi litt før klienten gikk hjem. Klienten fortalte en historie som kan virke enkel banal, men som har et grunnleggende poeng jeg har tenkt på i ettertid. Klienten fortalte historien som om det dreide seg om Amerikas rikeste mann og hans sønn, men det er ikke poenget. Historien kan fortelles på mange måter og det ligger en overføringsverdi fra historiens far og sønn til norske 60–70 åringer og våre barn:
Det var en gang en amerikansk milliardær og hans sønn tilfeldigvis var på samme restaurant. Ved det ene bordet satt faren, milliardæren, og spiste med sine venner. Ved et annet bord, lenger inne i restauranten, satt sønnen og spiste med sine venner. Faren betalte regningen for sitt bord, han sjekket den grundig og la på normal driks. Sønnen betalte regningen for sitt bord, sjekket ikke regningen og la på et svimlende beløp i driks. Servitøren som hadde ansvaret for begge bordene spurte sønnen: «Hvordan kan det ha seg at din far, som har ubegrenset med penger, er så forsiktig med driksen, mens du er så raus?». Sønnen svarte «Pappa vokste opp i en vanlig familie, mens jeg er sønn av en milliardær.»
