Da Hjemmelserklæring ble til Himmelserklæring
Denne gangen er det ikke en problemstilling som advokat Méd vil fortelle om, men en hyggelig historie om en enke som leste litt feil på tinglysningspapirene.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Ganske nylig hadde jeg et møte med en mangeårig klient. Hun fortalte følgende historie:
Da mannen hennes døde for noen måneder siden valgte hun uskiftet bo. Med bare felleseie og felles barn trengte hun ikke samtykke eller underskrift fra noen andre. Hun sendte inn skjemaet «Melding om uskiftet bo» til den lokale tingretten og fikk etter kort tid tilbake en uskifteattest. Uskifte betyr at fellesbarna ikke fikk noen farsarv der og da, og at hun ble sittende med alle verdiene. Den nye arveloven viderefører løsningen med uskiftet bo, stort sett med de samme betingelser og regler som i den gamle loven. Med uskifteattesten kan gjenlevende ektefelle få gjort opp avdødes bankkonti og ordnet opp i alle de spørsmålene som må håndteres etter at mannen døde.
Denne klienten, som er en selvgående og våken eldre dame, var også klar over at hun burde få tinglyst ektefellens andel av boligen over til seg. Med uskifteattesten som dokumentasjon kan den som sitter i uskiftet bo sende inn et skjema som heter «Hjemmelserklæring» til tinglysningsmyndighetene. Når tinglysningen er gjennomført blir hun stående med tinglyst grunnbokshjemmel til eiendommen alene. Denne overføringen utløser ikke dokumentavgift.
Hun ordnet alt selv, fylte ut skjemaet, undertegnet, la ved uskifteattesten og sendte skjemaet til tinglysing hos Kartverket. Da hun fylte ut skjemaet leste og forsto hun ordet Hjemmelserklæring litt feil, og hun festet en Post-it-lapp på skjemaet hvor hun skrev følgende kommentar til Kartverket:
«Jeg har vært gift i 62 år med verdens snilleste mann. Her er himmelserklæringen.
Med vennlig hilsen …».
Dokumentet var formelt i orden. Det ble tinglyst uten spørsmål og kom tinglyst tilbake til henne. Men det hyggelige i denne historien er at saksbehandleren hos Kartverket svarte henne tilbake på en ny Post-it-lapp hvor det sto:
«Hei. Så rørende lapp du har skrevet. Tenk så heldig du har vært!! Ta vare på alle de gode minnene. Med vennlig hilsen …».
Da klienten viste meg den tinglyste hjemmelserklæringen og de to Post-it-lappene spurte jeg henne om jeg kunne få lov til å fortelle historien videre i denne spalten. Det fikk jeg lov til.
Jeg hører ofte at privatpersoner som selv skal ordne med tinglysningen får dokumentene i retur som nektet tinglyst fordi noe er gjort feil – og da er det lett å oppfatte saksbehandlerne som unødvendig pirkete og firkantet. Men slik må det være. Tinglysingsregisteret må være til å stole på. Detaljene er viktig. Dokumentene som skal tinglyses må være riktig fylt ut, og nødvendig dokumentasjon må følge vedlagt.
Det var derfor ekstra hyggelig å se at saksbehandleren, litt utenfor systemet, hadde klistret på en gul lapp hvor enken fikk noen gode ord med på veien videre.
