Dagrun fikk ny karriere som voksen
Dagrun var 49 år da hun bestemte seg for å bli lege. – Jeg tenkte: Det er bare jeg, og ingen andre, som skal leve resten av livet mitt, forteller Dagrun Waag Linchausen. Avgjørelsen hun tok ble livsendrende.
På ungdomsskolen tenkte Dagrun Waag Linchausen på å bli lege, men slo det fra seg. Etter videregående studerte Dagrun til siviløkonom på Bergen Handelshøgskole. Hun fikk mange spennende jobber i næringslivet, både som fagperson og leder, etter hvert en krevende jobb som konsulent i lederutvikling.
Arbeidsdagene var ofte lange, og det ble mange reisedøgn i løpet av et år. Dagrun fikk også de fem barna sine i de første årene som yrkesaktiv etter endt utdannelse. Men permisjonene var korte, og hun var kjapt tilbake på jobb etter hver fødsel. Mannen hennes var direktør i et annet firma, og jobbet også mye.
– Hadde vi ikke hatt hjelp hjemme, hadde det ikke gått, sier Dagrun og forteller om en dyktig, voksen og allsidig nabodame som tok seg av både barn og hus.
– Jeg var helt trygg for at barna hadde det bra, selv om vi foreldre jobbet mye.
Overså signalene
Dagrun overså signalene da kroppen prøvde å fortelle henne at hun brente sitt lys i begge ender etter 24 år i travle jobber. At hun var mye svimmel og hadde konsentrasjonsvansker, brydde hun seg ikke om. Heller ikke at hun opplevde økende grad av indre uro. Hverdagen var stressende, og det var sikkert normalt å være litt sliten, tenkte hun. Da hun var i slutten av 40-årene, kom den skikkelige smellen. Først da innrømmet Dagrun for seg selv at hun trengte hjelp.
Våren 2001, da Dagrun var 47 år, skulle hun kjøre til Geilo for et møte. En kollega tok toget. Grunnen til at hun valgte å kjøre var alt materiellet hun skulle ha med seg.
Hun merket fort at kroppen ikke spilte på lag. Dagrun var en rutinert sjåfør, men hadde problemer med å holde bilen på veien. Da hun nærmet seg en av de mange tunnelene, tenkte hun at hun ikke ville klare å kjøre gjennom.
– Like før tunnelen lå det en liten veilomme, og jeg svingte bilen inn dit. Så satte jeg meg i grøftekanten og lurte på hva jeg skulle gjøre. Dette var en helt ny og uvant situasjon for meg, og jeg forsto ikke hva som skjedde. Jeg ringte kollegaen på toget, som hoppet av på neste stasjon og kastet seg i en taxi. Kollegaen kjørte til Geilo og neste dag oppsøkte jeg lege og ble sykmeldt, forteller Dagrun.
Legen forklarte Dagrun at hun var i ferd med å bli utbrent og måtte stresse ned. Hun syntes det var deilig at noen andre tok styringen. Men var ikke forberedt på hva hun hadde i vente de to neste årene.
Ble syk av jobben
Dagrun regnet med at en kort sykmelding ville gjøre susen, og prøvde flere ganger å komme tilbake på jobb. Hun likte jo travle dager. Det gikk ikke særlig bra.
Hver gang hun kom tilbake på jobb, ble hun dårlig igjen. En dag hun holdt et seminar på Møre, merket hun at hun stivnet i hele kroppen. Normalt ville hun selv ha delt ut diplomene etter seminaret, nå kom hun ikke av flekken. Hun slo det bort med en spøk:
– Nå kan dere som har sittet hele dagen komme hit og hente diplomene deres, sa Dagrun så muntert hun kunne. Det funket der og da, men Dagrun innså at hun ikke kunne fortsette i en jobb som gjorde henne syk.
Hun hadde flotte og forståelsesfulle kolleger, men de kunne ikke hjelpe. Hun brukte mye tid på gode samtaler hos fastlegen og psykolog og forklarte at hun sjelden klarte å kjenne ekte glede. Dagrun aksepterte diagnosen panikkangst, selv om hun ikke visste hva hun var redd for.
I begynnelsen av desember 2002 visste Dagrun at hun måtte stake ut en ny kurs. Mens familien var ute, låste hun seg inn i kjellerstuen, fast bestemt på ikke å komme ut derfra før hun hadde lagt en plan. Hun veide for og imot, var jo tross alt 49 år. Kanskje for gammel til å sette seg på skolebenken igjen? Etter to timer hadde Dagrun bestemt seg for hva hun ville bruke resten av arbeidslivet sitt til.
Tok avgjørelsen alene
– Jeg hadde nok lekt litt med tanken på å studere medisin også etter ungdomsskolen, og nå kjente jeg at de var akkurat det jeg ville. Det var ingen som påvirket meg, jeg tok avgjørelsen helt på egen hånd, og det var viktig for meg, sier Dagrun, som tenkte: «Det er bare jeg, og ingen andre, som skal leve resten av livet mitt».
Mann og barn var positive, selv om det innebar trangere økonomi i flere år. Barna hadde småjobber ved siden av skolen, Dagrun tok opp studielån og hele familien lærte å være mer sparsommelige.
Dagrun tok først fagene kjemi og biologi, som hun manglet. Hun fikk hospitere på Sandsli videregående det siste halve året, og ble inkludert i klassemiljøet, selv om hun var mye eldre enn de andre avgangselevene.
– En av mine døtre gikk i første klasse på samme skole. Det gikk helt greit, men jeg fikk streng beskjed om ikke å sette meg ved siden av henne i kantinen. Det er ikke alt mødre trenger å være med på, sier Dagrun og ler hjertelig
Etter å ha gått opp som privatist i kjemi og biologi, kom Dagrun rett inn på medisinstudiet i Bergen. Hun møtte opp med et åpent sinn, og fikk mange aha-opplevelser underveis.
– Jeg hadde ikke så mye peiling på hva jeg gikk til.
Fra student til legevaktsjef
Dagrun så på studiet som en jobb og møtte opp på alle forelesninger. Dette var før digital undervisning ble tatt i bruk. Hun «jobbet» åtte til fire, med overtid før eksamenene. Det fungerte bra for den flittige studenten.
Da hun fikk lisens, begynte Dagrun å jobbe som lege under veiledning ved siden av studiene. Ofte hadde hun bakvakt og kunne være hjemme, men hun hadde også tilstedetimer på et distriktspsykiatrisk senter. Dagrun brukte de vanlige seks år på hele utdanningsløpet, og var takknemlig og glad da hun kunne kalle seg lege.
Likevel følte hun en slags tomhet da studenttilværelsen var over. Forelesere og medstudenter hadde fylt store deler av døgnet hennes så lenge. Hva nå?
Hun fikk turnustjeneste i Bergen, men distriktsturnusen fikk hun i Elverum og måtte bo borte fra familien et halvt år.
– Jeg hadde aldri gjort det hvis det ikke var nødvendig. Men det gikk mye bedre enn forventet og var en god og lærerik tid. Jeg var hjemme hver måned, fikk besøk og vi møttes på hytta cirka midt mellom Oslo og Bergen.
Etter turnustjenesten jobbet Dagrun som fastlege i Os. Hun ønsket å bli spesialist i allmennmedisin, og begynte derfor på legevakten i Bergen for å få praksis. Hun var ferdig spesialist i 2019, men trivdes så godt på Legevakten at hun valgte å bli der. Det siste året har hun vært legevaktsjef, med mye administrativt arbeid i tillegg til selve legegjerningen. Ved nyttår gikk hun av med pensjon.
– Jeg har hatt supre kolleger og vi er en fin gjeng som har dratt lasset sammen. Det har vært spesielt viktig det siste halvannet året, da vi på legevakten har hatt mange utfordringer og en sentral rolle i koronapandemien, sier Dagrun.
Ikke angret et sekund
Dagrun forteller at bortsett fra ett panikkangstanfall i første semester, har hun vært helt frisk etter at hun la om kursen. Hun har fremdeles hatt krevende og travle arbeidsdager, og selv om hun egentlig bare har jobbet dagvakter, kunne det både bli lange dager og jobb i helgene. Likevel har hun hatt en indre ro og masse livsglede.
– Jeg vil absolutt anbefale andre som ønsker en ny utdanning i voksen alder å gjøre det. Selvfølgelig må det veies for og imot, og spesielt familiesituasjonen og økonomien er viktig å ta hensyn til. Man bør være forsiktig og ikke ruinere seg. Mange kan nok klare seg med mindre. Her må hver familie komme frem til den løsningen som passer for dem. Det er også viktig at den som velger å stake ut en ny kurs får støtte, og ikke bebreidelser, hjemme. Penger er ikke alt.
Dagrun poengterer at det vesentlige er å finne ut hva man selv vil, ikke å høre på hva andre mener. Det vil alltid være noen som er negative og kommer med fordommer, slike mennesker har Dagrun valgt bort fra livet sitt.
– Selv fikk jeg mulighet til å stå i arbeidslivet til pensjonistalderen og vel så det, fordi jeg tok sats og våget. Det ville vært trist å angre resten av livet på en sjanse man hadde, men ikke tok, sier Dagrun fornøyd.
