Skogplanting på timeplanen
NOSTALGI: Har du vært med på skogplanting? Helt frem til 1980 ble elever og studenter sendt ut i utmarken for å plante skog. Rundt i landet vokste det opp store felt med sitkagran.
Da gjenreisingen av landet tok til etter andre verdenskrig, trengtes det bygningsmaterialer. I tillegg var skogbruket viktig for å skaffe Norge valutainntekter. Men i flere fylker, særlig langs kysten, var det lite tømmer å hente. Jordbruk og husdyrhold hadde helt fra jernalderen ført til avskoging av kystlandskapet ut mot Nordsjøen.
Ambisiøse planer
I 1951 ble det satt ned en skogkommisjon for å utrede hvordan skogressursene på Vestlandet best kunne bygges opp igjen på en rasjonell måte. Kommisjonen laget handlingsplaner for skogreisningen, og staten skulle yte tilskudd.
Planene var svært ambisiøse. Hvert år i 60 år skulle 60 000 dekar plantes til med 27 millioner planter. Skogplantingen var et samarbeid mellom stat, kommune og private. Utover på 1950- tallet hadde de fleste kommunene laget egne skogreisingsplaner. Mange kommuner opprettet skogreisingsnemnder og ansatte egne planteledere.
Skogplantingens historie
1750 – Furuskogene i mange fjord- og dalstrøk er så utarmet at mange sagbruk må legge ned driften.
1860 – Vanlig gran blir forsøkt plantet i på Vestlandet, med godt resultat.
1900 – Frø av sitkagran blir plantet i et felt på Fløyen i Bergen.
1916 – Vestlandets Forstlige Forsøksstasjon blir stiftet.
1945 – Gjenreising av skogen er et eget punkt i Fellesprogrammet før stortingsvalget
1951 – Stortinget setter ned en egen skogkommisjon, og den første innstillingen gjelder skogreisning vestafjells.
1970 – Plantingen av sitkagran når et høydepunkt.
1975 – Studenter planter skog mot en liten sum penger for hver plante som blir satt ned.
2008 – Norges høyeste sitkagran på Tippetue i Bergen blir målt til 46 meter i høyde, en diameter på 1,4 meter og et stammevolum på 20 kubikkmeter.
2012 – Sitkagranen kommer på Artsdatabankens svarteliste.
2013 – Nordland, Rogaland og Trøndelag blir valgt ut som testfylker for planting av skog på nye arealer som klimatiltak.
Nesten alle vestlendinger som vokste opp i 50- og 60-årene, husker skoleutfluktene med buss og båt til plantefeltene for å sette ned granplanter.
Det villige grantreet
Sitkagran ble innført som frø allerede på 1800-tallet, men først fra 1950 til 1980 plantet ut i større omfang. Allerede på 1860-tallet ble det forsøkt å plante gran. Det viste seg snart at grantreet hadde mange fortrinn fremfor andre treslag. Granen vokste raskt og villig i lier med løvskog, hadde bra kvalitet som tømmer og var så godt som skadefri. Den hjemlige granen fra Øst-Norge og Trøndelag fikk konkurranse av sitkagranen – som i moderne tid har fått tilnavnet «pøbelgran».
Sitkagran er det mest brukte utenlandske treslaget i Norge. Langs kysten er det plantet mer enn 500 000 dekar sitkagran. Størst er arealet i Nordland, med 137 000 dekar. Her er det i tillegg plantet 55 000 dekar lutzgran, som er en krysning av sitkagranen.
Sitkagranen stammer opprinnelig fra vestkysten av USA og Canada. Den vokser raskt og tåler salt og vind. Kvaliteten på tømmeret er god og treet er også velegnet som råstoff til papir. Dette var med andre ord et treslag som passet godt for de ytre kyststrøkene.
Men hardførheten gjorde også at sitkagranen utkonkurrerte andre trær og planteslag. I tette plantefelt stengte grantrærne for lyset slik at det meste av den naturlige vegetasjonen på bakken forsvant.
Byttet ku og sau med skog
Oppbyggingen av industrien var også med i planene. Tømmeret fra de nye granfeltene var viktig råstoff for treforedlingsfabrikkene. Bøndene ble lokket med industriarbeiderlønn og økt levestandard. Ved å slakte ned buskapen og plante skog på beitemarkene kunne for eksempel sunnfjordsbonden doble årsinntekten, hevdet skogentusiastene på 1950- og 1960-tallet. Treforedlingsgiganten Borregaard støttet opp om skogreisningen. Grunneiere som satset på skog, kunne få svært gunstige lån av bedriften.
Ifølge utregninger fra skogkommisjonen ville skogreisningen på Vestlandet kreve en investering på 270 millioner kroner. I løpet av 60 år ville landsdelen være skogkledd – tre millioner dekar ny skog ville gi en årlig produksjon på 1,5 millioner kubikkmeter.
Ikke helt som planlagt
Skogplantingen gikk ikke helt slik planleggerne hadde sett for seg. Selv om sitkagranen vokser raskt, er en del er plantefeltene fra den tidlige etterkrigstiden først nå, 70 år senere, modne for hogst.
I tillegg viste det seg at mange av plantefeltene i praksis ikke var drivverdige. Terrenget var for bratt og ulendt for moderne skogbruksmaskiner. I dag er sitkagranen svartelistet og regnet som en alvorlig trussel for artsmang-foldet.
Med klimaendringene har skogreisningen fått ny aktualitet. Den norske skogen lagrer i dag karbon tilsvarende halvparten av de årlige utslippene av klimagasser i Norge. For å opprettholde klimafordelene mener mange at det må plantes nytt, og forsøk med nyplantinger foregår i enkelte fylker.
Kilder: Norgeshistorie.no, Hege Roll-Hansen, «Planting av gran på Vestlandet» nrk.no: Vil plante trær for å stanse global oppvarming. Grind.no: Hordaland blir skogkledd på nytt
