Bærplukking – matauk i skog og mark

Ikke minst i karrige områder, som store deler av Norge, har det før i tiden vært avgjørende å utnytte det naturen til enhver tid har å by på – som ville bær. Bær inneholder mange viktige vitaminer og er brukt som alt fra krisemat i dårlige tider til medisin. Tidligere ble all saft og syltetøy som familien trengte laget av bær de dyrket og plukket selv. 

Tradisjon

I nesten alle hager var det plantet bærbusker – rips, bringebær og solbær. I tillegg ga den særegne norske allemannsretten rett til å ferdes i utmark og å plukke skogsbær – blåbær, tranebær, krekling, tyttebær, markjordbær, villbringebær, tranebær og bjørne-bær. Det er bare for multeplukking det gjelder egne regler. 

En av de faste pliktene for barna i familien, var å være med på bærplukking om høsten. 

Turer i skog og mark var ikke bare for fornøyelsens skyld, de ble oftest kombinert med høsting i en eller annen form. Som alt annet måtte bærplukking læres. Det gjaldt om å vite hvor de beste bærtuene var, når smaken var best, og hvordan de skulle renses og konserveres.

Viktig tilskudd til økonomien

I mellomkrigstiden med stor arbeidsledighet og trange tider var skogsbærene en helt nødvendig ressurs. Bærene ble ikke bare plukket til eget bruk. Noen solgte også egenplukkede bær, noe som ga en kjærkommen ekstrainntekt. Store mengder bær ble sendt med båt over Nordsjøen og ga verdifulle inntekter til både familiene og kommunene i Aust-Agder. Det var ikke uvanlig å kjøpe strømper og sko «på borg» til barna sine til 17. mai. Betalte gjorde de når «bærpengene» kom. Mange unge plukket blåbær for å få penger til konfirmasjonsklær, klokke eller sykkel. 

I perioden–1923-1935 ble det eksportert 3,6 millioner liter blåbær til England, og det ble utbetalt til sammen 1.882.000 kroner til bærplukkerne. 

Flere går på tur, færre plukker bær

Nå får blåbærene stort sett stå i fred, det er mer lettvint å kjøpe importerte bær i plastbeger. Selv i norskprodusert saft og syltetøy brukes det stort sett importerte råvarer.

«I dag, hvor de fleste av oss er vant til å «plukke» maten vår i en hylle på matbutikken, godt innpakket i plast, er det noe eget – og nesten litt eksotisk – med å kunne gå rett ut i skogen og sanke sin egen mat», skriver World Wildlife Fund på sine nettsider.

Gjennom de 40 årene fra 1970 til 2017 økte andelen av den norske befolkningen som gikk fotturer i skog. Men i samme periode er det blitt stadig færre å finne med spann og bærplukker. 

De som plukker bær gjør det heller ikke av økonomiske årsaker. I hvert fall viser statistikken at aktiviteten fordeler seg omtrent likt når det gjelder inntektsnivå. Bærsanking er mer å regne som en fritidsatspredelse enn som en aktivitet for å skaffe familien inntekter. 

Økt import

Importen av bær har økt kraftig de siste ti årene. I 2016 ble det ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå importert mer enn 15 700 tonn friske bringebær, jordbær og blåbær til Norge. I 2006 var tallet ca. 4 600 tonn. 

Rundt årtusenskiftet ble det forsøkt eksport av norsk jordbær. Tanken var at eksklusive norske bær kunne selges etter at sesongen lenger sør i Europa var over. Omfanget ble imidlertid lite, med unntak av 1999 da det ble eksportert 940 tonn. Buskerud og Vestfold er de store jordbærfylkene.

Multebærland

Multer blir fremdeles betraktet som det mest eksklusive bæret. I Nordland, Troms og Finnmark kunne grunneieren tidligere hevde at han hadde rett til multene når bærene hadde økonomisk interesse for ham. Denne bestemmelsen forsvant i 2012. 

Selv om grunneieren skulle sette et absolutt forbud mot plukking, har du lov til å plukke så mye multer som du klarer å spise på stedet. Det samme gjelder ville nøtter. I tillegg kan du ta med deg ville blomster, planter, bær og vill sopp, samt røtter av viltvoksende urter – så lenge det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.

Kilder: wwf.no, snl.no, norskfriluftsliv.no, ssb.no, kubenarendal.no – Den store blåbæreksporten