Sild på alle fat
I årene etter krigen kokte havet av sild. Sild var vanlig og rimelig middag på femtitallet, men var ikke ungenes favoritt – mest på grunn av alle de små sildebeina.
Sildefesten varte i noen tiår, men brått var havet tomt for den verdifulle fetfisken. Prisene steg dramatisk, fisket ble stadig strengere regulert og i enkelte perioder i 1970-årene forbudt. Nå har forskerne funnet ut at sammenbruddet i sildebestanden var uunngåelig. Riktignok gjorde flere år med lave havtemperaturer og lite næring sitt, men det var den norske sildefangstflåten som tømte havet. Fiskerne tok opp langt mer enn bestanden tålte, av både ung og gammel fisk.
De mest pessimistiske sildeelskerne fryktet at sølvglinsende delikatessen var forsvunnet for alltid.
Slik gikk det heldigvis ikke. I dag svømmer sju millioner tonn vårgytende sild i norske farvann. Men skal vi unngå reprise av sildesammenbruddet må vi unngå nytt overfiske, sier forskerne.
Vintersildfisket etter norsk vårgytende sild foregår hovedsakelig langs møre- og nordlandskysten i årets tre første måneder. Fangstredskapene er ringnot, trål og garn.
Vårgytende sild
Fisket etter sild i Norge er særlig basert på norsk vårgytende sild (storsild, vårsild, fetsild og småsild). I lange perioder har dette vært det viktigste norske fisket.
Det hele startet på begynnelsen av 1700-tallet da sild var ett av de fiskeslagene skippere fra byene langs kysten brakte med seg på sine handelsferder.
Historien viser at silden har forsvunnet før. I Egersund var det godt sildefiske fra 1720 og frem til 1742. Så fulgte noen varierende år, silden trakk nordover og i 1783 var det slutt for sildefiskerne i kystbyen i Rogaland.
Sildefiskets historie
1170 – Folk i Norge får lov til å fiske sild når den går under land, også på søndager og helligdager.
1550 – Silden kommer i store stimer inn til kysten mellom Stavanger og Bergen, men minker kraftig ti år senere.
1700-1800 – Sildefisket er godt i perioder, men bestanden går tilbake med jevne mellomrom.
1870 – Hermetisk nedlegging av fisk begynner på Vestlandet.
1890 – Fiskerinæringen blir gradvis modernisert og større fartøy kan nå følge sildestimene langs kysten.
1928 – Stor- og Vårsildelaget sør for Stadt blir etablert for å sikre varer av god kvalitet til riktig pris.
1960 – Sildefisket går sterkt tilbake og blir etter hvert strengt regulert.
1977 – Norge innfører forbud mot fiske av nordsjøsild. Forbudet varer i fem år.
1983 – Det blir etter hvert tillatt å fiske større mengder sild, og kvotene økes.
1990 – Den totale fangsten av vårgytende sild dette året er på bare 78 000 tonn.
2019 – Anbefalt fangstkvote av norsk vårgytende sild er 588 562 tonn.
Frem til 1808 var det svart hav og befolkningstallet gikk ned. Men så kom silda tilbake for fullt.
Det rike sildefisket i Sør-Norge fortsatte utover 1800-tallet. I Nord-Norge og på Vestlandet var det frem mot første verdenskrig vokst frem sildeolje og sildemelfabrikker. Hermetisk nedlegging av sild begynte i 1870-80. I mellomkrigstiden gjorde nye frysemetoder og raskere transport at silden kunne sendes til nye markeder. Samtidig dalte etterspørselen etter saltsild. De rike sildefiskeriene fortsatte gjennom okkupasjonsårene og opp gjennom 1950-årene. Omtrent halvparten av silden ble fisket i Rogaland.
Da sildefisket på norskekysten gikk ned, tok norske fiskere opp nordsjøsild. Denne stammen ble også for hardt beskattet, noe som satte en stopper for sildefisket i 1977.
Sildas vandring
Den norske vårgytende silda har sitt hoved-gyteområde utenfor Møre i februar og marsLarvene klekkes etter tre uker. De driver med strømmen nordover langs kysten og når oppvekstområdene i Barentshavet tidlig på sommeren. Der blir sildelarvene til småsild.
Når silda er tre-fire år gammel, svømmer den vestover og ned langs kysten. Der blander ungsilden seg etter hvert med gytebestanden.
Etter gyting drar den voksne silda ut i Norskehavet på en lang vandring for å finne mat. Silden beveger seg i tette stimer til Troms og Finnmark der den overvintrer fra september-oktober, for så å vandre sørover igjen langs kysten i januar for å gyte.
Sild som matressurs
Under krigen var sild og potet sikringskost i Norge. Nå ryktes det at det også står på menyen på hippe restauranter i hovedstaden. Men da er nok silda neppe stekt i tran.
Også etter krigen var silda ofte å finne på middagsbordet, enten kokt eller stekt. Sild var billig og næringsrik mat. Det er den fremdeles.
Ingrid Espelid Hovig tilberedte for øvrig sild og presenterte silderetter i den aller første prøvesendingen av Fjernsynskjøkkenet i 1956. Sprøstekt sild med potetstappe og revne gulrøtter til middag er skikkelig nostalgimat.
Selv om silden er kommet tilbake til kysten, er det ikke så mye sild å se i fiskediskene i de vanlige dagligvarebutikkene. At vi er så dårlige på å spise sild i Norge, synes kokken Arne Brimi er pinlig. – Sild er sunt, men det er fenomenalt godt også. Vi har verdens beste sild i Norge, og vi bør spise mer av den. Det er lett å lage gode retter av en så fin råvare, sier Arne Brimi til Dagbladet, og viser til danskene og svenskene som spiser sild året rundt.
«Havets sølv» inneholder blant annet rikelig med viktige omega-3 fettsyrer og D-vitaminer som vi trenger ekstra tilskudd av i mørke vintermåneder.
Kilder: forskning.no, dalanefolkemuseum.no, wikipedia.no, havforskningsinstituttet (hi.no), dagbladet.no
