Forskjellsbehandling til fordel for lillebror
Den yngste broren og moren hadde et tett forhold hele livet, og han fikk økonomisk støtte som brødrene ikke fikk. Det utjevnet seg ikke i arven da moren døde, men faren løste det hele på sin måte.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Min erfaring er at de fleste foreldre ønsker å behandle barna sine likt. De vil at store gaver skal trekkes fra i arven. Noen er svært nøye og vil ha det ned til siste tusenlappen, andre er litt mer avslappet og omtrentlige.
Men ikke alle tenker slik. Noen velger å gjøre forskjell på barna. Søsken er forskjellige. Noen klarer seg godt, andre sliter. Noen kan styre penger – andre ikke. Noen er snille og omsorgsfulle – andre egoistiske og fjerne. Det er heller ikke til å komme forbi at noen foreldre rett og slett liker ett av barna bedre enn de andre.
Det rettslige utgangspunktet er enkelt. Så lenge du lever, er klar i tanken, ikke utsatt for press og ikke sitter i uskiftet bo kan du gi bort hva du vil, når du vil, til hvem du vil. Du har – ved det vi i jussen kaller livsdisposisjoner – rett til å gjøre forskjell på barna dine. Arveloven har ingen regel om at den som har fått mest av foreldrene så lenge de levde skal ha tilsvarende mindre i arv. Tvert om! Den nye arveloven bestemmer at hvis du som far eller mor gir et av barna en gave i levende live må du klart si fra til mottaker hvis gaven skal trekkes fra i arven. Et slik pålegg om avkortning må – etter den nye loven – komme senest samtidig med at gaven gis.
For en tid tilbake hadde jeg en sak hvor denne problemstillingen fikk en helt spesiell vri. Mor og far hadde fire barn, alle gutter. Mor var særlig knyttet til den yngste sønnen. Han var en del syk i barndommen og far og de tre andre sønnene opplevde det som om de ble satt til side, og at moren brukte det meste av sin tid og krefter på denne lillebroren. Lillebror kviknet til da han ble eldre, men den spesielle kontakten mellom ham og moren var der fortsatt og varte livet ut.
Da barna var ferdige med utdannelse og flyttet hjemmefra, skilte mor og far seg. Lillebror støttet moren gjennom skilsmissen, og hun støttet ham økonomisk på mange måter. Da moren døde som den første av de to foreldrene, ble det en ganske opprivende krangel mellom de tre eldste sønnene og lillebroren om fordelingen av morens verdier. De tre brødrene mente at lillebroren hadde fått store verdier fra mor – og at han skulle ha mindre i arv.
Lillebror argumenterte mot, han mente han ikke hadde fått på langt nær så mye som brødrene påsto, og hevdet hardnakket at dette var gaver han hadde fått fordi han var snill og hjelpsom mot moren, og at han skulle ha sin andel av arven i tillegg.
Det ble ikke rettssak, og brødrene forlikte saken. Men det var ingen tvil om at lillebror alt i alt satt igjen med mye mer enn ¼ av verdiene etter moren sin.
Faren hadde fulgt dette «dramaet» fra sidelinjen, og løste saken på sin måte. Han opprettet et testament hvor han skjevfordelte sine verdier mellom de fire sønner på en slik måte at de fire guttene endte likt når man la sammen det hver av dem hadde fått fra begge foreldrene i sum gave, arv og forskudd på arv.
