Å kjære folk, det er blitt vår. Og da er det av med klærne!
KOMMENTAR: Trude Drevland elsker varmere vær, og våren i særdeleshet. Men om hun fryder seg over å må avsløres kropp og hud som hun har hatt under alt vintertøyet, kan for en dame i hennes alder virkelig diskuteres.
På spissen med Trude Drevland
Tidligere ordfører i Bergen, nå pensjonist. Utdannet sykepleier innen geriatri. Har du noe på hjertet? Du treffer meg på trude@viover60.no
Det mest vidunderlige med denne vinteren vi legger bak oss (om vi kan si at den på noen som helst måte har vært vidunderlig) er jo at vi har kunnet og måttet pakke inn det vi har underst i passe med klær. Helt avhengig av været og temperaturen som har vært.
VI OVER 60 heter det bladet som dere leser nå, og noen av oss som er over 60 pakket oss inn litt med glede i vinter. Men nå er den tid ubønnhørlig forbi. Nå er vi på den tiden av året at det etter hvert må avsløres alt det vi har hatt under alt tøyet.
Og for all del forstå meg rett; jeg elsker varmere vær, og våren i særdeleshet. Men om jeg fryder meg over å skulle vise mere frem, kan for en dame i min alder virkelig diskuteres.
Solen viser frem alt i hele sin brutalitet. En ting er de små stripene på yttersiden av hvert øye, der det ofte begynner.
Men så fortsetter det å stripes til nedover kinnene, og jeg mener nedover. For det henger litt hud både her og der etter hvert, og så henger det jammen meg enda mer enda lenger ned. Og ikkje prøv dokker mannfolk, det er mye som henger mer hos dokker og!
Og vi trenger nok litt trøst og litt mere mot hvert år for å kle mindre og mindre på oss. Eller er det bare meg?
Men så så jeg på TV her i januar i år på 70-årsjubileet til Jan Eggum på NRK1. Og der dukket de opp, den ene etter den andre, Halvdan Sivertsen, Øystein Sunde, ja til og med Sigvart Dagsland på scenen – og sang alle de sangene vi har elsket i ca. 50 år. Men det var ikke bare det jeg nøt. Nei, jeg nøt det faktum at uansett kor mye hver og en av de holdt pusten og trakk inn både her og der, og sang «Kor e alle helter hen? Stå opp igjen. Zorro kom tilbake», så oppdaget jeg at selv våre helter har fått synlig tegn på at det «henger» litt både her og der. Og Gud kor det trøstet meg.
Selv de uovervinnelige, vidunderlige, som fremdeles synger like vakkert som før. Der henger det noe, hele veien.
Og det skal ikke mere til for meg. Når jeg da går fra TV og ut på badet for å gjøre meg klar for natten, som det heter, så synes jeg i grunnen at jeg er ganske OK!
For det er noe kjempeviktig vi aldri må glemme, når vi ser oss selv i et speil, i et butikkvindu, i et prøverom eller hvor som helst det måtte være: Vi og kroppene våre representerer et vidunderlig, vanskelig, tøft, herlig, rikt, variert, kjempelangt liv. Det har forståelig nok satt sine spor, men gudameg for noen aldeles vakre spor. Og de skal vi alle lære oss å bære med stolthet og glede. For det viser at av og til på tross av, og mest på grunn av, at vi har en viss alder, så lever vi, i all vår vidunderlighet. Og det skal vi gjøre med stolthet og ære!
«Kor e alle helter hen?» Jo, det er vi det, og vi trenger verken filter eller operasjoner for vi viser oss frem i all vår prakt og nyte våren! Klem fra en lettkledd Trude.
