Jan Eggum: Trubaduren lever livet til fulle

Vi møter ham i Oslo, der han er på snarvisitt mellom pendling til hjemmene i Bergen og Skien. Han er full av prosjektplaner for de kommende årene, bant annet skal nye forestillinger og en musikal realiseres – i tillegg til nye låter, der ideene ligger lagret i mobiltelefonen. Han skroller gjennom listen med utallige titler. Det er oftest musikalske ideer som oppstår først, og som han deretter lager en tulletekst til på engelsk – for senere å ikle norsk språkdrakt.

Du virker til å ha en mye energi og lever hektisk. Hvor kommer driven din fra?
– Mye handler om gleden ved å være et skapende og kreativt menneske. Responsen fra publikum gir dessuten tilflyt av energi. Det gjelder enten jeg opptrer for et lite publikum eller for en fullstappet konsertsal. Har man har passert 60 og 70 er det en fordel å kunne dra veksler på denne energien. Men det handler også mye om innstilling. Enkelte på min alder – og kanskje enda yngre – har tendens til å begynne å flate ut. De setter seg ned. Jeg tror det er en farlig tendens som fort kan føre til at man går litt i frø. Jeg mener det gjelder å holde seg aktiv, selv om man skulle ha noen plager. For egen del går jeg på åtte forskjellige tabletter daglig, men det hindrer meg ikke i å holde meg aktiv.

Men som den nevrotiske hypokonderen han er, følger Jan selvsagt med på helsen og går årlig til sjekk hos lege. For fem år siden begynte han også å trene med en personlig trener, noe som holder ham i form. I tillegg har han en kjæreste som er 27 år yngre som holder han ung til sinns.
– Til daglig jobber hun som psykiatrisk sykepleier, og hun er blant annet flink til å holde meg realitetsorientert hva gjelder helseangsten. Om jeg klager over symptomer, som hun vurderer lite alarmerende, benytter hun uttrykket «ignore». Det får meg beroliget. Når det er sagt mener jeg likevel at det er viktig med årlig helsesjekk, spesielt om man er 50 +, slik at man eventuelt kan få rask behandling.

LØSRIVELSE
Til tross for den hvitgråe hårmanken er det lite som vitner om støvets alder hos Jan Eggum. Snarere virker han ungdommelig og holder seg slank og spenstig. Privat har han mye av den samme utstrålingen, karismaen og humoren man kjenner fra scenen. Ivrig og entusiastisk forteller han om flere drømmer han har for fremtiden. Blant annet går han med planer om å lage et museum i Bergen – blant annet bestående av hans enorme samling av norske innspillinger, alt fra lakkplater fra 1915 til 78-plater frem til 1960, og et titalls tusen norske vinylplater og flere tusen CD-er. Han har også planer om å skrive musikk for et stort symfoniorkester – et orkesterverk. Og det uten at han kan noter. Men så er heller ingenting umulig for Jan Eggum. Han har en usvikelig tro på seg selv, noe han mener han mye kan takke sin mor for, som han var svært knyttet til.

– Foreldrene mine var godt voksne da de fikk meg. Jeg vokste opp som enebarn og ble nærmest overbeskyttet av min mor. Hun pleide å si til meg at jeg var best – og jeg trodde på henne. Samtidig sa hun alltid at jeg måtte passe meg for jentene. Det resulterte at jeg forble «jomfru» til jeg var 20 år – og for å løsrive meg fra min mors favn dro jeg til London. Der ble jeg boende i to år og livnærte meg som pubsanger mens jeg ventet på det store gjennombruddet. Da illusjonene brast, og jeg flyttet tilbake til Norge igjen, var jomfrudommen også et tilbakelagt stadium, sier han.

GITARKAMERAT OG SAMLER
Så vel kjærlighets-livet som karrieren fikk således en treg start. Men på midten av 1970-tallet ble han imidlertid oppdaget og debuterte med sin første LP, «Jan Eggum». Så kom «Trubadur» (1976), «Heksedans» (1977) og «En natt forbi» (1979) hvorav mange av låtene har blitt klassikere. På 1980-tallet opplevde han imidlertid en nedtur, publikum uteble og han måtte blant annet tråle land og strand på skolekonserter for å få endene til å møtes. Først på slutten av 1980-tallet skulle lykken snu. Lykken var Gitarkameratene, med Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde og Halvdan Sivertsen.

– Det ble et klart gjennombrudd, både karrieremessig og økonomisk. Tiden med Gitarkameratene var noen eventyrlige år. Ikke minst fikk jeg mulighet til å opptre for et større publikum, noe som markerte et veiskille, sier han.

Gitarkameratene resulterte i flere album, Spellemanns-priser og utsolgte hus. For første gang begynte han å tjene store penger – og lærte seg samtidig hvordan bruke dem.
– Jeg har aldri vært økonomisk anlagt, men er en som klarer meg med lite om økonomien er dårlig, og som bruker mye penger når den er god. Men selv om jeg har gått på noen smeller, har jeg likevel alltid klart å reise meg igjen. Penger i seg selv er noe ikke motiv for meg, men at jeg kan få holde på med det som jeg elsker – å spille. I tillegg liker jeg å reise, og å tilbringe tid på kafeer. Der sitter jeg ofte og skriver tekster, betrakter mennesker og livet rundt meg.

LAKENSKREKK
Kjæresten beskriver Jan som livsbejaende. Han imponerer henne til stadighet med alt han får til – og holder et tempo som få hadde orket i lengden. Selv innrømmer Jan at han frykter å gå glipp av ting og at han har lakenskrekk. Artisten Odd Nordstoga karakteriserer ham som en mann med falkeblikk. Er du artist, vet han mer om deg enn du tror. Han har den første singelen din i platesamlingen sin. Han har kontroll på alt du har gjort og kommer til å gjøre.

Du virker en smule nerdete. Har du alltid vært en samler?
– Ja, helt siden jeg var guttunge. Den gang gikk det for eksempel i trikkebilletter og alle slags ting. For eksempel har jeg fremdeles en samling av gamle ukeblader som Det Nye og Norsk Ukeblad. Mye av det jeg har samlet på vil forhåpentlig komme til heder og verdighet i museet jeg har planer om, og representerer en viktig del av populærkultur og historie. I voksen alder utviklet jeg også sans for gamle biler. Nå kjører jeg imidlertid miljøvennlig elbil. Men tidligere jeg har hatt noen grådige bensinslukere.

TRUBADUR MED SYVMILSSTØVLER
Ludvig Holberg, Edvard Grieg, Ole Bull og Amalie Skram. Byen mellom de syv fjell kan skilte med kunstnere som gjennom historien har fått ikonisk status. Mye tyder på at også visekunstneren vil få en plass blant disse i fremtiden. Skjønt i hjembyen Bergen har han allerede heltestatus. I fjor høst fylte han byens storstue Grieghallen med flere utsolgte forestillinger i anledningen 70-årsjubileet. Sentrum Scene i Oslo på selve bursdagen 8. desember var like fullstappet. Publikum virker ikke til å få nok av ham. Verken av artisten eller hans låter, der temaene ofte omhandler kjærligheten, ensomhet og tungsinn, men ofte også kritikk av samfunnet og mer trivielle og underfundige sider av ham selv og livet.

Du beskriver deg som en rastløs sjel, med et liv som sondrer mellom borger og bohem. Har det vært utfordrende?
– Jeg er ikke et flokkdyr og har bestandig gått mine egne veier. Allerede som guttunge var jeg nok det enkelte så på som en underlig skrue. På skolen ble jeg blant annet kalt engelskmannen fordi jeg lagde egne sanger med tekster på liksomengelsk. Mange syntes nok at det var en merkelig oppførsel, og jeg ble ertet. Men det prellet av, sier han.

MANNEN BAK MYTEN
Hvem er så mannen bak myten om den rastløse og evig reisende visekunstneren? Memoarboken gir et innblikk. Her får man blant annet historier og anekdoter fra et langt liv i musikkens tjeneste. Fra barndommen på Laksevåg med hans kunstneriske foreldre, tiden som ungdom og forsøket på å slå seg opp i London, konserter land og strand rundt, plateutgivelser, mang slags kjærlighet, samlemani, hypokondri, nevroser, miljøengasjement, pophistorikk, Gitarkameratene, MGP, Spellemannspriser, oppturer og nedturer, og ikke minst bakgrunnen for mange av hans kjente og kjære sangtekster.

I siste del av boken har en rekke mennesker som kjenner ham, både artistkolleger, venner og hans nærmeste gitt sin beskrivelse. En av dem er hans eldste datter Frida Eggum Michaelsen. Med kjærlig innsikt skriver hun:
«Min pappa er sær og snill og selvopptatt, en tidsoptimist som får mye gjort, ofte på reise, men elsker stamkafeer, lett nevrotisk, men glad i livet, sent i seng og likevel morgenfugl, en ekte samler av ting og skrot og gode historier, en
bergenspatriot og en stolt far.»

Hvordan vil du selv beskrive deg?
– Jeg vil vel først og fremst si at jeg er et menneske som liker å være produktiv og på farten, skrive, komponere og spille – og få tid til en masse. I tillegg er jeg forunt å ha et åpent sinn og er nysgjerrig. Jeg liker å se fremover og jobbe med nye ideer. Samtidig har jeg sans for de historiske linjene. Mangfold og engasjement – humor og alvor – og at jeg tross alt har overlevd en hel rekke innbilte sykdommer med bravur, er noen av kjennetegnene.

KJÆRLIGHETEN
Du skriver du blant annet om dine kjærlighetsforhold til kvinner i memoarene – og at du aldri har giftet deg. Hva er dine refleksjoner om kjærlighet?
– At alt har sin tid – og idealet om det livslange monogamiet har jeg lite tro på. I mitt første seriøse forhold, med Kari-Anne Michaelsen, var begge enige om å leve i et åpent forhold. Et hvor jeg var hjemme med henne, og hvor vi levde som i et ekteskap, og et hvor vi levde som single når jeg var på turne. Da traff jeg andre kvinner, og hun andre menn. Avtalen vår var at vi skulle fortelle hverandre når vi traff andre. Men på sikt skulle det vise seg å bli vanskelig – og etter 20 år endte det i brudd. I dag er hun en av mine beste venner, og hun er kanskje den som kjenner meg best.

Sammen fikk de datteren Frida, som i dag er utdannet innen film – for øvrig en annen av Jans lidenskaper. Kort etter samlivsbruddet ble han sammen med 23 år yngre Kaia Huuse, som han fikk to barn med. Forholdet varte fra 1996 til 2014. Han har holdt på sitt prinsipp om aldri å gifte seg. Heller ikke har han gifteplaner med sin nåværende kjæreste, som han tidvis bor sammen med i deres felles hus i Skien. Skjønt ikke i et åpent forhold.

– Jeg har et godt vennskapsforhold til begge mine ekser. På vei mellom Bergen og Skien stopper jeg over i Oslo og besøker mine barn, og er fryktelig stolte av både dem og datteren min i Bergen. Til tross for at de to langvarige forholdene endte i brudd, har jeg aldri gått i kjelleren, og jeg synes det er vanskelig å si at det er noe forferdelig jeg har vært igjennom. Jeg ser det enkelt. Etter mitt syn er det to varianter kjærlighetsforhold. Et hvor partene gjør hva de vil, men unngår å fortelle hverandre om det – og et hvor de gjør hva de vil, men er ærlige, sier Jan Eggum.