Kan jeg ikke få bestemme selv om jeg vil dø?
Hver eneste dag hjelpes noen til å dø i dette landet – til tross for at det er ulovlig med aktiv dødshjelp. Vi hjelpes av norsk helsepersonell, som rett og slett slutter å gi oss mat og drikke.
Aktiv dødshjelp er straffbart etter straffeloven i Norge. Til tross for at over 70 prosent av befolkningen er for legalisering, har det vært liten politisk vilje til å imøtekomme dette.
I Norge har vi derimot mulighet til å motsette oss videre behandling, såkalt behandlingsavståelse, i den hensikt å la pasienten dø en naturlig død. Det innebærer at en avbryter eller unnlater å sette i gang livsbevarende tiltak.
Men i mange situasjoner blir ikke pasientens eget ønske om å avslutte behandling hørt. Fordi pårørende ønsker at behandlingen fortsetter. Fordi de ikke ønsker å miste den de er glad i.
Det betyr altså at dersom du ikke har et «livstestament» som sier noe om hvordan du vil ha det dersom en slik situasjon oppstår, så er det andre enn deg selv som avgjør hvor lenge du skal leve. Uavhengig av hvor mye smerter du har og uavhengig av hvor livstrøtt du er.
Med aktiv dødshjelp menes assistert livsavslutning, for eksempel ved at en lege skriver ut en resept på dødelig medisin som pasienten selv må ta. Eller når en lege setter en injeksjon på pasienten i den hensikt at pasienten skal dø, såkalt eutanasi.
Hver eneste dag er noen døende. Noen tar saken i egne hender. Slutter å spise og drikke, og dør på egen hånd. Andre ligger på et sykehjem med såkalt palliativ behandling. Ingen skal behøve å lide i sluttfasen, slik er vår norske humane metode. Da er det legen, ofte i samråd med de pårørende, som bestemmer at dødsprosessen skal starte.
La oss innse realitetene; Hver eneste dag hjelpes noen til å dø i dette landet – til tross for at det er ulovlig med aktiv dødshjelp. Vi hjelpes av norsk helsepersonell, som rett og slett slutter å gi oss mat og drikke. Livsviktige medisiner. Vi får omsorg, morfin og væske på en dottpinne som fukter lepper og munn.
Uten mat og drikke dør vi etter kort tid. Kroppens dødsprosess er like brutal som den er enkel; den døende blir svakere, får redusert funksjonsevne, huden blir grå og blålig, blodsirkulasjonen avtar, hender og føtter blir kalde, matlysten svekkes, en får svelgeproblemer, hjertet fungerer ikke lenger som det skal. Den døende blir inntørket og stadig mer søvnig – og til slutt er det ikke mulig å kommunisere med han eller henne lenger. Til slutt stenger kroppen ned.
Det er trist når noen vi er glade i forlater oss på denne måten. Men døden kommer til oss alle, og jeg er opptatt av at den skal være så verdig som mulig. Og verdighet handler om selvbestemmelse over egen kropp. Medbestemmelse over når slutten skal skje, spesielt i situasjoner uten fremtidshåp, mye smerter og langpining.
Det er smart å skrive en fremtidsfullmakt som sier noe om hvordan du vil at ting skal skje når du selv blir satt ut av spill og muligens umyndiggjøres.
Mine barn vet at jeg vil på reise med dem til Sveits i en situasjon hvor livet blir sånn at jeg ikke vil leve mer. Jeg vil være sjåfør i eget liv – også når det kommer til døden. Noe du har reflektert over?