Kristin tok tak i livet etter bilulykken

Året er 1997, og det er en duskmørk novemberettermiddag i Drammen. Kristin Reine er 32 år, midt i byggeprosessen av drømmehuset og klar for dugnader og harde arbeidsøkter. Nå er hun på vei hjem. Så ser hun to billykter komme rett mot henne. Det siste hun tenker er: Feil! Sving! Så blir alt svart.
Når Kristin kommer til seg selv, er det en lege som lener seg over henne, men minnene fra dette er vage. Hun husker at hun ikke kan kjenne beina sine, men minnene er tåkete.

Kristins skader er omfattende. Hun har et knust høyre kne, og har også knust venstre lår. Ingenting i livet kommer til å bli som før. Men midt i det hele er Kristin heldig.
– Det handler om flaks og uflaks. Bare det at jeg krasjet midt i et vaktskifte, gjorde at jeg fikk optimal hjelp og behandling på ulykkesstedet. I tillegg fikk jeg veldig bra behandling i ettertid, takket være tilfeldigheter og bekjentskaper. Det er likevel ikke til å stikke under stol at livet tok en hel annen vending den ettermiddagen, sier Kristin i dag.

TA LIVET TILBAKE
– De første elleve dagene etter ulykken var jeg sint, jeg ville ha livet mitt tilbake og syntes det var urettferdig at dette hadde rammet meg, sier Kristin, som i dag sitter avslappet og imøtekommende i godstolen sin. Når hun sitter der, er handikapet ikke synlig, det blir det ikke før hun reiser seg. Læringskurven var bratt etter ulykken, men nå går hun for egen maskin rundt i huset,
– Jeg skjønte snart at den eneste som kunne ta livet mitt tilbake, var jeg selv. Ingen, og ikke minst jeg, var tjent med at jeg var bitter.

Kristin kunne ha satt seg ned og gitt opp, og hun hadde lyst til det mange ganger. Men hun hadde sett andre som resignerte, og det var ikke slik hun ville leve livet sitt.
– Jeg lå på sykehuset fra november til etter påske, og fikk deretter plass på rehabiliteringsstedet Cato-senteret. Det første opptreningsstedet jeg ble tilbudt, var opphold på et opptreningssted for hovedsakelig eldre personer, men det var uaktuelt, sier Kristin.

Hun kom seg på beina, så vidt det var. I dag bruker hun både krykker og rullestol inne, og har elektrisk rullestol hun kan bruke ute. Huset er på én flate, og alt er lagt opp til et så aktivt liv som hun er i stand til.

HJELP FRA HUNDENE
Mens Kristin lå på Cato-senteret i Son, begynte hun med vanntrening to ganger i uken, og det har hun fortsatt med. Hun kaller treningen for livsviktig for henne. I tillegg gikk hun til anskaffelse av hund, en gammel drøm ble virkelighet.
– Jeg hadde alltid ønsket meg hund, og nå var tiden inne for å gjøre det, sier Kristin. Hunden fikk henne opp fra stolen og ut på tur. Uten den hadde hun fortsatt sittet i rullestol, det er hun overbevist om.

– Det er meningsfylt, som å slå to fluer i en smekk, forteller Kristin. Hun besøker også avdelinger for personer med demens sammen med hunden og ser at noe skjer, hunden skaper kontakt og gjenkjennelse.

VENDEPUNKT: Kristin måtte gi slipp på bitterheten for å kunne ta livet sitt tilbake, med de begrensningene det førte med seg.

SKAPE SEG ET NYTT LIV
Det har gått 24 år siden den forferdelige bilulykken, deretter fulgte en åtte år lang kamp mot forsikringsselskapet. Det ble også rettssak mot føreren av bilen. Det var en krevende situasjon, traumene fra ulykken kom tilbake.
– Rettssaken var vanskelig, men jeg var der som vitne og hadde alle mine rundt meg, sier Kristin. Men da erstatningen ble bestemt, fikk hun likevel en knekk. Prislappen på livet hennes var vanskelig å ta innover seg.

I 2004 kom lille Liam til verden og Kristin ble alenemor, med alle de utfordringene det medfører. På den tiden klarte hun ikke å gå mange meter på egne bein. Som rullestolbruker ble babylivet selvsagt en utfordring, men med gode venners hjelp fikk hun det til.
– Liam er blitt veldig selvstendig, det har han vært nødt til. Han er vant til å ta ansvar og utfordringer på strak arm. Likevel har han fått lov til å være barn og ikke morens støttekontakt. Det har vært viktig.

«HVEM TRENGER MEG?»
Kristin kom tilbake i 50 prosent jobb etter ulykken, men en ulykke kommer sjelden alene, heter det. Noen år senere ble hun utsatt for en påkjørsel bakfra og skadet nakken. Arbeidsevnen ble enda mer redusert av dette. Følelsen av at det ikke var rom for henne i arbeidslivet, var vanskelig å takle.

– Jeg måtte tenke nytt og begynte å engasjere meg i frivillig arbeid. Det gir stor glede og føles viktig. Det begynte med at jeg fikk vite at Røde Kors trengte besøksvenner, og jeg forsto straks at dette var noe for meg. Nå har jeg vært besøksvenn i over ni år, og jeg blir veldig engasjert i de eldres liv. Det er vondt når de faller fra, for jeg blir så glad i dem.

DROPSFABRIKANT
En nokså spesiell hobby er blitt en morsom aktivitet i Kristins liv. Sammen med venninnen Sigrun har hun nemlig et prosjekt som «dropsfabrikant». Dette kunne hun gjøre sittende, og var midt i blinken for henne.
– Nå har vi holdt på i nesten 17 år, det er kjempegøy, sier Kristin, som henter et glass med drops for å vise noe av det de lager.
– Vi framstiller drops og kjærlighet på pinne, som vi selger til venner, bekjente og på messer rundt omkring.

MENINGSFYLT HVERDAG
– Jeg ser ikke for meg å komme i en betalt jobb noen gang, så jeg fortsetter med det frivillige arbeidet. Hun er blitt leder for Drammen og omegn Revmatikerforening og er veldig engasjert i dette arbeidet.
– Selv om jeg har holdt på med vanntrening hver uke siden ulykken, nølte jeg da jeg fikk spørsmål om jeg ville være instruktør i vanntrening for revmatikerne, sier Kristin.
Hun tok likevel kurs som instruktør og føler i dag at denne jobben er veldig givende.

– Jeg glemmer mine egne vondter når jeg leder vanntreningen, sier Kristin.
Det er viktig for henne å dele kreftene mellom aktivitet og hvile, kjenne på kroppen hvor mye hun tåler.
– Det har tross alt ikke blitt så verst, dette livet, selv om det ikke ble slik jeg hadde sett for meg. At noen trenger meg og at jeg kan hjelpe og glede dem, er like viktig som en betalt jobb. Det tjener ikke meg å være bitter. Jeg har tatt ansvar for livet mitt, og det er jeg stolt av.