Uventet testament fra frustrert hytteeier
Trass i avtale om dugnad på hytten ble det mye frafall fra barn, svigerbarn og barnebarn. Til slutt ble far og bestefar lei og opprettet et testament som sendte sjokkbølger gjennom familien.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
I de fleste familier fordeles arven i tråd med arvelovens hovedregler. Avdødes verdier deles likt mellom barna. Hvis foreldrene har valgt andre løsninger har barna som regel kjennskap til det, eller i alle fall en mistanke om at det foreligger et testament som bestemmer noe helt annet. Men ikke alltid! I noen familier kommer det et testament med uventede løsninger som lyn fra klar himmel.
Anders hadde tre barn med sin fraskilte kone. Han var bestefar til åtte barnebarn. Han var ikke gift på nytt. Han hadde en verdifull bolig, litt penger i banken, og ingen gjeld. I tillegg hadde han en fritidsbolig som nok var verdt mer enn både leilighet og sparepenger til sammen.
Anders var svært knyttet til hytten sin. Han var en praktisk anlagt og selvhjulpen mann. I løpet av et langt liv hadde han brukt veldig mye tid og penger på drift, vedlikehold og opparbeidelse av fritidseiendommen.
Alle i familien hadde glede av eiendommen, noen mer enn andre. Avtalen var at de tre barna skulle bidra med én dugnadshelg om våren og en om høsten. I praksis fungerte dette sånn passe. Når de avtalte dugnadshelgene nærmet seg ble det meldt inn mye forfall. Motivasjonen og innsatsviljen hos barn, svigerbarn og barnebarn var stort sett laber. Noen kom nesten aldri, andre var kort og gjorde lite nytte for seg. I virkeligheten satt Anders selv igjen med det aller meste av arbeidet. Opp gjennom årene ga Anders uttrykk for en viss frustrasjon, men innerst inne var han nok mer skuffet over manglende innsats enn det ga uttrykk for.
Da han døde var det ingen som visste at han hadde opprettet testament. Tingretten gjorde arvingene oppmerksom på at Anders hadde innlevert testament til oppbevaring i tingretten noen år før han døde. Testamentet ga sjokkvirkninger i hele familien. Anders hadde testamentert hytta direkte til det ene av de åtte barnebarna. Resten av verdiene gikk til de tre barna, til lik fordeling.
Det var nok verdier til at testamentet ikke krenket barnas krav på pliktdelsarv.
Anders sin bror kunne fortelle at Anders, i full fortrolighet, hadde snakket med sin bror om dette. Han hadde fortalt at han hadde tenkt på dette en stund. Det ene barnebarnet, en av de eldste guttene, var veldig knyttet til hytten og aktivitetene der. Han var en praktisk ung mann, og ville antakelig også få økonomi til å holde eiendommen i orden i fremtiden.
Anders hadde skåret gjennom. I stedet for å dele eiendommen på tre, og så kanskje få sameieproblematikk, salg og konflikter, testamenterte han eiendommen til det ene barnebarnet uten noen forbehold, bortsett fra at hvis barnebarnet solgte innen 10 år etter Anders’ død, skulle deler av salgssummen gå til den øvrige familien. Barnebarnet beholdt eiendommen, på tross av stor misnøye fra øvrig familie.
