Covergirl på lørdags-Dagbladet og leverfrisk! Hurra!
Kjære ukebloggen min – Denne niende uken på min «jeg endrer livsstil»-reise har vært full av overraskelser. Gode og dårlige. Uken startet mandag med min månedlige konsultasjon med lege Sofie Hexeberg, som hadde fått over Tanita-vekt resultatene mine og skulle gi meg en tilbakemelding på MR-testen av lever og galle. Jeg gruet meg faktisk, for å få «dommen». Hva om de har funnet enda mer som er i veien med meg? Føles som å åpne pandoras eske hele veien til å bli friskere. Stadig noe nytt å forholde seg til. Hexeberg er ikke damen som går rundt grøten. Hun har spurt meg om jeg tåler at hun er tydelig og direkte, og jeg har sagt ja. Men egentlig vil jeg jo bare ha gode nyheter av henne, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg vil jo bare at hun skal støtte og coache meg og klappe meg på skulderen – heie meg frem. Men det er selvsagt ikke hennes rolle, ikke bare det. For jeg er hennes pasient, og hun skal hjelpe meg til å bli friskere – ved å hjelpe meg til å forstå hvordan det til enhver tid står til med kroppen min. Og gi meg gode medisinske råd og veiledning for å endre vaner og livsstil og lykkes med mitt prosjekt.
Hurra, ropte jeg i telefonen til henne da hun sa at leveren og gallen min er friskmeldt. Jeg ble såååå glad! Mye gladere enn hun kan forstå. For oppe i hodet mitt hadde de funnet både kreftsvulster og leverbetennelse – og hun satt med svaret. Men, neida. Bare litt antydning til fettlever (hørte du – ikke skikkelig fettlever engang!!) og små gallesteiner. Ikke noe problem, de kommer ut av seg selv. Det viktigste er at leveren er hel og frisk, at galleveiene er åpne og vevet fint. Tenk å bli så glad for det da? Hadde ikke sett for meg at det var mulig. Men så var leververdiene mine så skyhøye for to måneder siden at det likssom lå i kortene at noe måtte være galt. Jeg har engstet meg unødvendig i åtte uker, det er tankevekkende. Får kanskje ingen forklaring på hvorfor blodprøvene viste det de viste. Jaja – det viktigste er at jeg «overlevede» MR-trommelen og gjennomlysningen av kroppen min uten å få enda en diagnose.
Også Hexeberg sa «hurra». Hun roser min standhaftighet og berømmer innsatsen min for å bli frisk fra diabetes type 2 gjennom å endre livsstilen. Og ikke bare knaske medisin. Hun vet hvor vanskelig det er å innføre et nytt kosthold og øke aktiviteten. Hun ser det hver dag i sin legepraksis, skriver bøker om det. Det er ikke en endringsprosess for pingler, men de fleste kan få det til. Det krever bare innsats, bevissthet og viljestyrke. Hun er glad på mine vegne, for at kroppen responderer så positivt på bortfallet av sukker og karbohydrater. At fettprosenten min er gått så mye ned, at BMI endrer seg. Sier jeg ikke skal ha fokus på min metabolske alder – den kommer til å bli bedre. Etterhvert. Men advarer meg om å tro at vektreduksjonen på 5-6 kilo i måneden kommer til å fortsette i samme takt. Da kan jeg bli skuffet og miste motivasjonen, sier hun. For kroppen min jobber nå iherdig «mot meg» for å hindre for rask vektreduksjon. Den er programmert til å holde på fett til dårligere tider, og kan derfor komme i «sparebluss». Da vil jeg oppleve at vekten står stille i perioder, såkalte platåer. Helt normalt. OK, sier jeg. Dette er jo ikke en slankekur i mine øyne – selv om vektreduksjon i seg selv er et målebarometer på en kropp som blir friskere. Jeg må altså fixe at tallene på Tanita-vekten ikke beveger seg. Det skal jeg klare. For oppe i hodet mitt er det haugene med halvkilo-pakker med meierismør som allerede er borte fra kroppen min, som motiverer. Den haugen kommer til å bli større, men det kan ta tid. Det er langsiktig hardt arbeid.
Jeg øver meg på å variere kosten litt mer, for ikke å bli matlei. Lager litt mer smoothies, bruker mer tid på middagene hjemme. Lager lavkarbo-frøbrødet mitt hver uke, til glede for familien og besøkende – som alle liker det. Og spiser mye salat. I alle mulige varianter. Cæsar Salat uten krutonger og brød er en bankers når jeg er ute og spiser. Testet også stekt kyllingfilet med grønnsaker en dag jeg møtte en av brødrene mine ute. Fungerer det. Ser forbi alt det andre på menyen, som jeg tidligere ville valgt, blikket mitt leter seg frem til den maten jeg nå vet jeg kan spise og tåler. Tester ut litt meieriprodukter (les ost) innimellom, og det går stort sett greit. I det store og hele er jeg uten kumelk, og det liker kroppen min.
Lørdag (i går) fikk jeg tidenes overraskelse da jeg begynte å få meldinger om at jeg var på forsiden av lørdags-Dagbladet. Jøss, tenkte jeg, sikkert et lite bilde oppe i et hjørne. Journalisten som intervjuet meg for fire uker siden sendte meg melding fredag om at saken kom på trykk nå. I papiravisen. Hun sa ingenting om at jeg var hovedoppslaget (!!!) på forsiden! Auuu! Det føltes litt skremmende. Å pryde forsiden med min diabetes type 2 på selveste storavisen. Utstilt i alle butikker og bensinstasjoner og kiosker rundt om i hele landet, åpen om min historie og mine lyter. Til spott og spe. Auuu! Den kom helt uforberedt på, og jeg måtte be samboeren min gå inn på bensinstasjonen å kjøpe avisen. Der smiler jeg på cover sammen med Ari Behn og Sven Nordin! Ha ha! Og på to sider inne i selve avisen er fortellingen om hvordan jeg takler diagnosen min – med et kjempestort bilde av meg på en ergometersykkel på treningssenteret. Herlighet, svett og blid! Så, selv om jeg føler at dette er langt utenfor komfortsonen, håper jeg at jeg kan motivere og inspirere andre. Kanskje få flere til å sjekke seg hos legen, slik at de kan gjøre noe med helsen om den viser seg å skrante. Det verste er å være udiagnostisert og uvitende og ta feile valg for seg selv, igjen og igjen. Slik blir det mer uhelse av…
De 5 viktigste endringene jeg har gjort:
1. Kuttet ut sukker og stivelse, følger ketogen diett
2. Kuttet det meste av meieriprodukter
3. Faster til lunsj
4. Øver på oppmerksomhet og bevissthet rundt valgene jeg tar
5. Beveger meg mer i hverdagen og trener to ganger i uken
Ukens nedtur:
Ikke fått gått på treningsstudio denne uken heller. Sist uke på grunn av reise, denne uken på grunn av et verkende kne. Gjorde yoga sist helg og presset meg trolig for dypt inn i stillinger, høyre kne gikk totalt i lås. Voldsomme smerter hele uken.
Ukens opptur:
I konsultasjon med lege Sofie Hexeberg fikk jeg gode tilbakemeldinger på viljestyrken og innsatsen min. Drikker du ikke pepsimax i det hele tatt, spurte hun. Nei, sa jeg. Spiser du ikke mørk sjokolade? Nei, sa jeg. Du er streng med deg selv, sa hun. Og det er jeg i denne fasen, for ikke å skli ut…
Ukens overraskelse:
Å bli covergirl på lørdags-Dagbladet! Så ikke den komme.
Ukens ettertanke:
De fleste bekymringer blir det ikke noe av. Jeg har gruet meg til resultatene av MR-prøven av lever og galle. Bortkastet energi. Når skal jeg lære?
Ukens aha-opplevelse:
Litt stressende jobbsituasjon. Tidligere håndterte jeg det med å spise mat for å dempe stresset. Nå gjør jeg ikke det lenger. Hva har jeg erstattet det med? Vet ikke helt. Lurer litt på hva som nå er stress-demperen min….?
Ukens gode råd:
Lytt til podkasten vår, Friskere-podden. Vi er ute med episode 3 og flere tusen har allerede lyttet på oss. Vi tror du vil kose deg sammen med Ingjerd og meg hver onsdag – og bli litt klokere.
PS: Fikk du ikke lest søndagsbloggen fra de åtte første ukene? Du finner alle her: https://www.viover60.no/…/bli-friskere-med-vio…/ukesbloggen/
Optimistisk hilsen fra meg,
Anne Marit Hjelme
Følg Facebooksiden «Bli friskere med VI OVER 60» og få ukesbloggen hver søndag + mye mer!
