LITT SÅNN «HELVETESUKE»!
Kjære ukebloggen min –
Mandag i uke 6-2019 var den første dagen i resten av mitt liv. WOW – det høres så kult ut. Men oppstartsuken i mitt «livsstilsendring-prosjekt» har vært full av opp- og nedturer. Mange nedturer, faktisk. Med en nøktern – men oppskakende – gjennomgang av blodprøvene mine av doktor Sofie Hexeberg og sannheten slengt rett i trynet i begynnelsen av uken. Så det smalt! Jeg kjente skammen bre seg i kroppen, blodpumpen øke. Altfor høy BMI. Altfor høy vekt. Altfor mye urinsyre. Altfor høyt blodsukker. Altfor mye farlig fett – både på innsiden og utsiden. Herregud, hva er det du har holdt på med jente? Hun sa det ikke, men jeg hørte det inni meg.
Kjente på sinnet mot meg selv, som har latt det gå så langt at jeg har spist på meg en rekke risikofaktorer for hjerte- og karsykdommer. Faen heller! Jeg som er livredd for hjerneslag og hjerteinfarkt! For kreft og dritt. Nå forteller legen meg at det står dårlig til med mitt fysiske legeme. Kroppen min er faktisk 67 år gammel! Tenk det, 15 år eldre enn det jeg er! Har aldri tenkt på at det kunne måles på en såkalt Tanita-vekt. Ante ikke hva en Tanita-vekt var engang. Tårene har ikke vært langt unna. Å få sannheten om mitt kroppslige forfall slengt i trynet – så faktaorientert – har vært tøft.
Plutselig er det dødsens alvor, ikke bare noen pynte-kilo. Ikke bare en forberedelse til bikinisesongen. Jeg har en innside som har vært neglisjert i årevis, det straffer seg. Plutselig føler jeg meg «syk», tenker på meg selv som syk. Oppi det hele er jeg glad for at det «bare» er høyt blodtrykk og diabetes type 2 jeg har før jeg våknet opp og skjønte alvoret. Motivasjonen min er en helt annen nå. Det handler ikke om å gå ned noen størrelser for å passe inn i den riktige kjolen. Det handler om å bli friskere – for å unngå å bli sykere. Med dette perspektivet har omleggingen til en ketogen lavkarbodiett fungert bra – jeg visualiserer nemlig at den maten jeg nå putter i munnen er medisin. Forestiller meg at den healer mitt legeme. Det hjelper når søtsuget og sulten melder seg, for det skjer. Hele tiden.
Jeg spiser nå rundt 20 karbohydrater om dagen, har satt meg selv på en effektiv ketogen kost for å omstille kroppen til mer fettforbrenning. 20 karbo er ikke mye. Starter dagen med en kopp te til frokost, spiser salat med litt protein til lunsj hver dag og lager et kjøttmåltid med grønnsaker til middag med min kjære. Noen dager lager vi en sunn smoothie. De tre første dagene kjente jeg sult og «crawing» – men jobbet med det mentale «medisinbildet» mitt. Torsdag kom hodepinen og smerter i kroppen, jeg løp på do. Merket at prosessene var i gang, hodet fulgte ikke med. Var som bomull. Ble tørr i munnen, følte meg trist. Som om jeg står midt i en sorg, mister noe, en del av meg selv. Følte meg oppløftet og glad, fordi jeg var ved begynnelsen av noe nytt og bra. Det er kaotiske følelser, opprør. Vil, vil ikke, vil, vil ikke. Må, må ikke. Skal, skal!
Viljestyrken settes på prøve hele tiden; innimellom glemmer jeg at jeg nå skal bli en annen. En som har satt seg selv på kur og skal endre livsstil. For alltid. Da ser jeg for meg bilder av ferske skoleboller og pizza og har lyst å gå på butikken. Så kommer jeg på hvem jeg nå vil være i fremtiden; En lavkarbo-spiser som skal droppe junkiemat og sukker og verdsette rene råvarer og grønnsaker i større grad resten av livet. AKK, kjenner at det vil ta litt tid å omprogrammere hjernen til å anerkjenne min nye identitet….
DE 5 VIKTIGSTE ENDRINGENE JEG HAR GORT:
1. Kuttet ut sukker og høykarbomat
2. Sluttet å drikke pepsimax
3. Begynt å gå på treningsstudio igjen
4. Fokusere på det jeg KAN spise
5. Lage mer mat selv hjemme
UKENS NEDTUR:
Analysen av blodprøvene. Say no more – fakta lyger ikke. Jeg har i altfor lang tid løyet for meg selv; «Joda, jeg har noen kilo for mye, men det lever jeg godt med». Livsløgn! Har hatt plager med eksem, trøtthet og magetrøbbel. Det er det verste, denne erkjennelsen, at jeg bare har gitt F tidligere.
UKENS OPPTUR:
Har vært og gjort styrketrening og gått på tredemølle på treningsstudio. Også hatt en god yogatime. Følt meg bedre enn forventet. Mer energi, glad, gode middager. Mett.
UKENS OVERRASKELSE:
Det går greit å stikke meg i fingeren med blodsukkerapparatet – jeg gruet meg til det, pyse som jeg er. Og jeg klarer å leve uten pepsimax, selv om jeg savner den…
UKENS ETTERTANKE:
Tenker på mat hele tiden. Ikke på at jeg skal spise den, men alt som finnes der ute- som jeg ikke kan spise. Dette må jeg jobbe mer med!
UKENS AHA-OPPLEVELSE:
Gjøre hele livsstilsendringen minst mulig komplisert. Lage enkel mat som er overkommelig i hverdagen. Vær litt snill med meg selv, jeg er ingen superhelt, det kan bli litt overveldende med alle endringene i begynnelsen. Et steg av gangen. Tålmodighet.
UKENS GODE RÅD:
Gå til fastlegen og sjekk blodprøvene og se om innsiden din er OK. Om den ikke er det, kan du gjøre noe med det. Sjekk gjerne også en såkalt Tanita-vekt (medisinsk vekt) som gir deg masse data om fettprosent etc. Nyttig å vite litt om. Disse finner du på helseklinikker og en del treningsstudioer.
Optimistisk hilsen fra meg,
Anne Marit;)
Følg Facebooksiden «Bli friskere med VI OVER 60» og få ukesbloggen hver søndag + mye mer!
