Å bli gammel i Asia

Det ville oppfattes som utidig innblanding om myndighetene forlangte å ta hånd om de eldre i Laos, Myanmar og Thailand. Storfamilien som institusjon står sterkt. Det fritar også det offentlige for ansvar.

Tekst og foto: Pelle Nilssen
Første gang publisert i VI OVER 60 september 2014

Staten spiller bokstavelig talt ingen rolle for eldre mennesker i Laos, Myanmar og Thailand. I Sørøst-Asia er det familiene som har regien. Både fordi de må og fordi de vil. Først og fremst fordi det alltid har vært slik og fordi familien ønsker det slik.

De tre landene er like, men allikevel ulike. Laos er styrt av et eneveldig kommunistparti som tillater markedsøkonomi. Myanmars befolkning har mørke år bak seg, men nå spirer demokratiet. Thailand vakler mellom demokrati og militærdiktatur.

Gamlehjem er skambelagt
I alle tre landene møter vi smilende, vennlige og åpne mennesker som ønsker kontakt, men vi sliter med engelskkunnskapene. Likevel har vi kommunisert etter fattig evne. Når jeg forteller at den nors­ke stat tar vare på og plasserer eldre mennesker på gamlehjem når hverdagen blir vanskelig å takle på egen hånd, eller når familien hverken kan eller vil ta ansvaret, er reaksjonen skremt hoderysting. Det tyder på at laoter, thaier og burmesere ville oppleve en slik skjebne som stor skam.

«Å plassere våre eldste på et aldershjem og la dem råtne der uten daglig kontakt med familien, er umenneskelig og uhørt,» får vi høre uten omsvøp.

De lever, med visse variasjoner, i tropisk klima. Størstedelen av befolkningen har naturalhusholdning, de bor på landsbygda og er avhengig av småbruk. De har liten tilgang på penger. Store materielle krav har de ikke; noen høns, en gris, litt ris og grønnsaker, litt fiske og et par kokospalmer, så går det stort sett rundt. Bor de nær byene og har litt til overs, selges det på byens fortauer og markeder.

Tøffere i byene
Livet i de store byene beskrives som hardere enn på bygda. De store byene er ikke mange. Bangkok og Yangon/Rangoon er unntak. De koker av intenst kjøp og salg og all tenkelig virksomhet. Familienes hverdagsliv eksponeres for all verden med stor frimodighet.

De eldre er fullstendig integrert i familiens liv, uansett om de lever på bygda eller i byen. Ingen er til overs. Ingen blir overkjørt av de yngre.

– Autoriteten som landsbyens eller familiens eldste er usvekket, selv om de lokale styringsformene ikke lenger har samme posisjon. De gamle blir sett opp til og respektert, sier So Yeon i Luang Prabang i Nord-Laos.
I hele Sørøst-Asia vil en familie som ikke tar seg skikkelig av sine eldre, være skambelagt.

«De har gitt oss alt av sin tid og ressurser og kunnskap i vår oppvekst, så det skulle bare mang­le at vi ikke gir tilbake,» er holdningen. De er ikke redd for å bli gamle, for alle barn setter sin ære i å sørge for sine foreldre, uansett om man er fattig eller rik.

Når man har passert 60 eller 65 blir man pensjonert i offentlig virksomhet. Det betyr ikke at man får alderspensjon. Men for to år siden ble det som kan bli kimen til en slik pensjon sådd i Laos, da regjeringen innførte en avgift til helseforsikring på 20 000 kip (ca. 15 kroner) av månedslønnen. Ansatte i privat virksomhet har ikke lignende trekk­ordning og ingen pensjon.

Tilbakelent livsstil
Selv om mange er rimelig godt fornøyd med helse­stellet, er den medisinske omsorgen mangelfull, noe som rammer mange eldre. I Laos skal den nye avgiften bidra til at folk flest får gratis eller rimelig sykehusopphold.

– Våre leger og sykehus er gode, sier regjeringstro laoter. Utvandrede laoter kommer tilbake som pensjonister og underviser medisinstudenter.

Når jeg spør får jeg vite at når man slutter i jobben får man «easy life». Laotene er kjent nettopp for sin tilbakelente livsstil. Det betyr ikke at de er lat, de jobber for føden, men de har en evne til å ta livet som det kommer. «Easy life» betyr at man går familien til hånde. Det kan være å stelle grønnsaksåkeren, hjelpe til på markedet, gjøre rent i huset, passe barnebarn. Det oppleves som en ressurs å ha en bestemor eller bestefar som har tid til å fortelle skumle eventyr, hjelpe til med lekser og forberede de små på voksenlivet, og det er i alle generasjoners interesse at de gamle skal være nær sine barn og barnebarn.

De eldre bidrar etter evne med kontanter. I Laos og Myanmar samler folk flest ikke formuer til sin egen begravelse for å få et luksusliv i dødsriket, slik mange kinesere gjør. Men de som kan sparer noe til livets aftenstund for å være sikker på at de ikke belaster barn og barnebarn økonomisk.

Kremasjonsfest
I begge land kremeres de døde. Som alltid når noe viktig er på gang, inviteres det til fest for alle i landsbyen eller storbyens nærområde. Det kan bli dyrt å sørge for at så mange får mat og drikke, så det er vanlig at alle bidrar med en skjerv; en liten asiatisk variant av vår norske dugnad. Den nære familien pleier å samle asken og oppbevare den i tempelet eller hjemme. Noen velger, etter den dødes ønsker, å spre den i den mektige Mekong-floden eller andre hellige elver. Etter kremeringen er det vanlig å ofre fra den døde til munkene i nærmeste tempel i én, tre, seks eller 12 måneder fremover.

Barnedødeligheten er sunket betydelig i disse landene, først og mest i Thailand som ligger foran de andre i utvikling. Det bidrar til økt levealder. For 15-20 år siden var det vanlig å sette til verden åtte-ti barn. Nå har både lavere dødelighet og familieplanlegging gjort at de fleste nøyer seg med to-tre barn. En av årsakene til de store barne­kullene tidligere var å sikre at tilstrekkelig mange vokste opp og kunne ta vare på sine foreldre når de ble gamle.

Det klassiske forholdet mellom svigerdatter og svigermor kan være problematisk. Gamlemor har stor innflytelse i huset og familien. Det er vanligvis den eldste generasjonen som har skaffet til veie boligen som tre og kanskje fire generasjoner bor i. I byene der leilighetene kan være for små for så mange, bor ikke alltid familiene under samme tak, men likevel så nær hverandre som mulig.

Problematisk mobilitet
Myanmar er inne i første fase av demokratisk utvikling. Her er ikke noe sikkerhetsnett som fanger opp de som trenger omsorg eller pleie, og medisiner og legebesøk kan gjøre store innhugg i lave inntekter – så store at folk rett og slett ikke har råd til nødvendig helsehjelp.

Det er mange etniske grupper i Myanmar. En av de store er karen-folket som slåss for økt uavhengighet i grenseområdene mot Thailand, men som også er spredt utover hele landet. Misjons­organisasjonen Karen Baptist Council (KBC) driver utstrakt sosial hjelp. Halvparten av karen-­folket er baptister.

Problemstillingene er stort sett de samme som i Laos. Htoo Khu Kalu Paw, som er direktør for Care & Counseling i KBC, understreker at det alltid er noen eldre som faller utenfor familiens varetekt fordi de ikke har barn i live, eller fordi de har flyttet langt bort. Økt geografisk mobilitet bidrar til at problemene for eldre vokser. Stadig flere kvinner i storbyen Yangon (Rangoon) jobber utenfor hjemmet. Det gjør eldre enda mer nyttige for barne­barna enn før.

KBC har opprettet flere hjem for eldre som ikke har familie til å ta seg av dem. Boforholdene er enk­le, men de får basistrygghet og pleie. Jeg besøkte et av disse, tre mil nord for Yangon. Fire kvinner fra lokalområdet, tre av dem senile, bor her, på felles sovesal med myggnett og kontinuerlig oppsyn. De er 85, 83, 83 og 71 år. Den yngste har aldri vært gift, og fjern slekt bor langt borte.

Svekkede tradisjoner
I Thailand får offentlig ansatte pensjon når de fyller 60, mens privat ansatte er i hendene på arbeidsgivernes ordninger. Privat helseforsikring kan kjøpes, men det må skje før man er 60 år.

Per Henriksen er bosatt i Thailand. Han mener familieomsorg er den klassiske modellen og at kvinnene er de sterkeste, de som tar ansvar og bærer mest av omsorgsbyrdene, mens thailandske menn har en tendens til å fortsette å leke seg også i velvoksen alder.

De eldre bidrar økonomisk hvis de kan, eller de får det vi kan kalle ukepenger av sine barn. I de større byene, spesielt i Bangkok, er det av praktiske og økonomiske årsaker (arbeidsforhold, avstander, utdannelse, flytting) ikke så vanlig at tre-fire generasjoner bor i samme hus, men båndene er uansett tett.

Mange ofrer mye for å være i stand til å ta vare på de gamle. Vi vet at barjenter i Pattaya jobber som de gjør nettopp for å kunne vise ansvar for sine foreldre og besteforeldre. Flere eldre enn før opplever ensomhet og fattigdom i storbyer fordi de ikke har barn med penger, og vi ser at folk tyr til søppelsanking.

– Eldre mennesker opplever skuffelse over at yngre generasjoner i urbane strøk gir slipp på tradisjonene, sier Henriksen.

Nirvana kan vente
Khan Keung Sengdovan-Chang i Luang Prabang er 77 og langt eldre enn gjennomsnittet i Laos. Kona Thieng på 71, lever også. Han er sprek som en gynge­hest, går lange morgenturer og farter rundt på motorsykkel. I yngre dager kjøpte han lærebok i fransk og engelsk «for å øke livskvaliteten ved å kunne snakke med flere».

Han har vært lærer i matematikk og vitenskap og har beregnet at han har hatt 20 000 elever, så han kjenner de fleste i byen. I 1976 måtte han slutte som lærer på grunn av hjerteproblemer. Etter det har han vært slakter, tømmerhugger og hotellmann. For 11 år siden pensjonerte han seg og opplever at nesten alle gamle kompisene har reist til Nirvana.

– Jeg vil også dit, men ikke ennå, ler han.

Han har syv barn, og alle bor i det store huset, også en svigerdatter og to nevøer. Han mener han ikke er til særlig praktisk hjelp, men både han og kona gir barnebarna kunnskap og nærhet.

… Og på den andre siden av jordkloden drar ­norske 70-80-åringer til Alpene og kjører på ski, på dykkerferie eller de backpacker i Laos …