Norge på langs etter de 60
Norge er et langt land. Fire menn i alderen 61 til 75 år utstyrte seg med kart, kompass, GPS og en kaffekjele og gikk fra syd til nord – på ski, sykkel, til fots og med kano.
Tekst: Trond Vidar Vedum, foto: Arvid Vada og Marie Dullerud
Første gang publisert i VI OVER 60 juli 2014
Telefonen ringte, det var Ole Dullerud, en ungdomsvenn fra Gjøvik. Han har det med å finne på sprø ting.
– Skal vi gå Norge på langs?
– Er du gal, sa jeg. – Jeg er ikke i form til det. Dessuten er jeg i full jobb.
Start fra Krutvatn.
Men Ole ga seg ikke. Ideen var å gå en etappe på 8-10 dager om sommeren og en etappe om vinteren. Ole ville at første etappe skulle gå fra Halden til Ørje i kano, og så skulle vi ta oss frem på ski, til fots, på sykkel og med kano gjennom hele landet.
Etter å ha tenkt meg om noen dager ringte jeg tilbake. – Jeg blir med på første etappe.
Kranglete start
I ukene som kom planla vi turen nøye, kjøpte inn kart og jeg fikk låne en sammenleggbar kano. En uke før start ringte Ole. – Jeg er innkalt til en operasjon på sykehuset. Det blir ingen kanostart nå.
Skuffelsen var stor, alt var planlagt og turutstyret lå klart. Da ringte jeg en tidligere folkehøg-skoleelev av meg, Arild Vedvik i Hurdal. – Skal du bli med på kanotur? Arild svarte ja på flekken, og slik gikk det til at vi en varm julidag i 2007 monterte kanoen på brygga i Halden og tok fatt på turen opp Haldenvassdraget. Noen steder bar vi kanoen, andre steder ble vi løftet opp gjennom slusene. En fin etappe, men kanopadlere vi møtte lurte på hvorfor vi padlet mot strømmen.
Reine Lofoten.
Noen dager senere la vi til ved brygga i Ørje. Vi ble hentet av en venn og skysset tilbake til Stange der jeg bor. Samme høst var vi tilbake i Ørje og med sykler tok vi fatt på veiene i det indre Østfold. Nå var Ole og datteren hans Marie med. Egentlig var planen at jeg skulle klare meg med første etappe, men Ole overtalte meg til å sykle hjem til Ilseng og Stange.
Rondane på ski
– Tenk på å gå på ski gjennom Rondane, foreslo Ole. – Fantastisk flott. Det er merkede løyper hele veien.
– Ja vel, tenkte jeg, det hadde vært spennende. Jeg blir med.
Vi planla å starte fra Gåsbu ved Hamar og gå til Hjerkinn. Ole hadde fått med seg kona Ingrid og noen venner som skulle bli med de første dagene. En felles venn fra Hurdal, Tor Grønvik, hadde også meldt seg på.
Tor er kommet over reingjerdet mellom Finland og Norge. Ole og pulken er fortsatt på finsk side, mens Trond er et grensetilfelle.
Det var mørkt da kona en marskveld kjørte meg opp til Gåsbu og ønsket meg god tur. Det var så vidt jeg fikk den tunge sekken på ryggen. «Og dette gjør du frivillig,» kommenterte hun.
I den første bakken opp fra Gåsbu møtte jeg en kollega ved lærerhøyskolen på Hamar. – Hvor skal du med så tung sekk, spurte han. Da han hørte at jeg skulle til Hjerkinn, så han forskrekket på meg.
Planen denne kvelden var å gå til Målia turisthytte i Løtenfjellet og sikre sengeplasser til resten av gruppa som kom senere. Da jeg nærmet meg hytta lyste det fra vinduene. En gruppe skoleelever hadde okkupert sengene. Vårt følge fikk plass på gulvet. Selv ryddet jeg på veden i vedkassen, la isoporen oppå, krøllet meg sammen og sovnet.
Sørvågen Lofoten.
Vi hadde gode løyper og fine forhold gjennom Ringsaker-fjellene og overnattet på Åkresetra. Men neste natt kunne turen endt på Åkresetra turisthytte. Midt på natta måtte jeg på do og i mørket oppdaget jeg ikke at noen speidere hadde gravd svære groper i snøen like utenfor hytta. I bare underbuksa trillet jeg ned i et hull og hadde store problemer med å komme meg opp og inn i hytta.
Turen startet tøft. Gjennom Rondane gikk det fint, men etter noen dager med dårlig vær måtte vi gå ned fra Døråsæter til veien mot Folldal istedenfor frem til Hjerkinn. Vi tapte en dag – og jeg måtte jo på jobb!
I siget
Min plan var å hoppe av etter Rondane, men det er rart med det, når en først er i siget er det vanskelig å stanse. Jeg ble med på hele turen.
Når jeg skriver dette i september 2013 er det syv år siden vi startet og vi har fullført etappe nr. 14. Den gikk fra Svanvik i Pasvikdalen til Grense Jakobselv. Alle etappene skal ikke beskrives her.
Folldal til Levanger gjorde vi unna i to etapper på sykkel.
I Levanger møtte vi Arvid Vada, pensjonert rektor i videregående skole. Han hadde hørt om prosjektet og spurte om å få bli med. Slik gikk det til at vi vinteren 2009 startet fra Sandvika i Verdal på ski. Senere har vi vært fire stykker på alle vinteretappene.
Ole og Trond tar en pause på Andøya. Fuglefjellet Bleik i bakgrunnen.
Vi fikk noen tøffe etapper gjennom Nord-Trøndelag med ekstremt dårlig vær. Jeg siterer Arvids dagbok fra en av dagsetappene.
«Etter 12 timer og 20 minutter sto vi i utkanten av Gressåmoen og så alle de store husene i måneskinnet! Du verden for en lettelse! Sentrumsblink! Hadde det ikke vært for GPSen hadde vi nok brukt lengre tid. 33 km var tilbakelagt. På snaufjellet blåste det kuling i kastene. Så noen ryper.»
Gjestfrihet og storslått natur
Det verste været hadde vi i Snåsafjellene. Da vi endelig nådde veien mot Lierne i regnvær og tjukk skodde, var vi gjennomvåte og frosne. Vi fikk ringt etter drosje, vrengt av oss de våte klærne og kom gradvis til hektene.
Når jeg tenker på sommer- og vinteretapper gjennom Nord-Trøndelag og Nordland ser jeg for meg hvite vidder, ville fjell, fantastisk natur og gjestfrie mennesker. Børgefjell med sine snøkledde topper er et flott minne. Okstindan med sine isbreer og fossende elver vil jeg aldri glemme.
Polarsirkelen.
Det var et stort øyeblikk da vi en vinterdag kom frem til Sulitjelma og fikk skyss til Fauske. Vi bestemte oss for sommeren etter å ta toget til Bodø og sykle fra sydspissen av Lofoten til Tromsø. Riktignok hang ikke turen helt sammen her, men vi startet i Moskenes som ligger omtrent på samme breddegrad som Sulitjelma.
Vi var heldig med været og vi opplevde Lofoten, Andøya og Senja fra sin beste side. Ikke rart at turister søker dit!
Finnmarksvidda
Etappen fra Stilla i Alta over Finnmarksvidda hører også med til høydepunktene. Vi overnattet på fjellstuer, og underveis møtte vi hundekjørerne i Finnmarksløpet. Fra Karasjok gikk turen til Karigasnemi i Finland og innover finske ødemarker. Det var vanskelig å få opplysninger om løyper og snøscooter-traseer på denne strekningen. To dagsetapper inne i Finland var det ingen løyper mer og bare løssnø. For første gang fikk vi en turistvert til å kjøre oss noen mil med bil til Sevettijervi i nordenden av Enaresjøen. Derfra var det scooterløyper mot Norge.
Det kommer aldri folk den veien
Et av turens tøffeste øyeblikk var da vi kom frem til en hytte på finsk side av grensen. Vi hadde fått vite at den sto åpen. Det var langt på kveld da vi oppdaget at den var låst. Temperaturen nærmet seg 20 minusgrader og det ble hektisk aktivitet for å få opp teltene og komme seg i soveposene, sultne og slitne.
Arvid og Trond ved Skoltefossnakken i Sør-Varanger.
Så var det også et stort øyeblikk da vi neste dag lempet sekken og pulken over reingjerdet og var i Norge. Etappen gjennom Pasviks furuskoger frem til selve Pasvikdalen er ganske lang. Det ble mørkt og langt på kveld, og jeg glemmer ikke da Tor pekte med skistaven.
– Ser du! Ja, jeg så det. Langt borte, lys fra en gård i Øvre Pasvik. Gårdbrukeren gjorde store øyne da fire rimete karer med tunge sekker vandret inn på tunet.
– Hvor kommer dere fra?
– Vi kommer fra Sevettijervi.
– Det kommer aldri folk den veien.
Vi ble innlosjert hos Trine Beddari på Birk huskey og sov godt den natten.
Da vi i sommer fikk lånt kanoer og padlet nedover Pasvikelva var nærheten til Russland en ekstra dimensjon. Vi gikk i land ved Boris Gleb og fulgte grensen til fots til Grense Jakobselv. På Forsvarets grensestasjoner ble vi invitert inn. Fikk mat og informasjon og i Grense Jakobselv beit storørreten en varm sommernatt – og mygg var det lite av.
I Grense Jakobselv ventet de på oss, og på den gamle skolen var det fyrt i ovnen og vann fylt i tanken. Vi følte oss veldig velkomne.
I mål
Det var rart å speide ut over havet fra det militære observasjonstårnet i Grense Jakobselv. Målet var nådd. I unge år arbeidet vi begge som befal på grensestasjonen der, og det var Oles idé at vi skulle tilbake til den lille bygda.
Da vi kom ned fra tårnet kastet vi oss ut i Barentshavet sammen med soldatene på grensestasjonen. Fantastisk temperatur – 14 grader!
Et fantastisk land
En tur som dette avhenger ikke av alder, men av vilje og helse, pluss kart, kompass, GPS og kaffekjele. Ole er 68 år, Arvid 75 år, Tor 61 år og jeg 67 år. Arild som var med på to etapper, har ennå ikke rundet 60. Oles datter Marie er bare 30.
Vi har hatt stor glede av DNT-hyttene og lokale turistforeningsfolk har gitt oss gode råd. For øvrig har vi overnattet i fjellstyrehytter, på uveisomme gårder og noen netter i telt.
Norge blir ikke det samme etter en slik tur. Et fantastisk land og så mye hyggelige mennesker! Takk til dere alle!
Fremme. Marie Dullerud, Tor Grønvik. Arild Vedvik, Trond Vidar Vedum, Arvid Vada og Ole Dullerud ved det militære tårnet i Grense Jacobselv.
