Alltid tilgjengelig?

De digitale duppedittene har inntatt våre liv. Blir du først avhengig av å holde deg oppdatert på sosiale medier, er det vanskelig å fri seg fra dem. Yngvil Kiran mener pauser er nødvendig.

Tekst og foto: Øyvind Risvik
Første gang publisert i VI OVER 60 utgave

Å være tilgjengelig til alle døgnets tider er blitt så vanlig at det er vanskelig å la være. Vi henger med og tror vi er super-effektive. Så blir vi stresset, utbrent, pulsen blir for høy og skuldre og nakke oppfører seg som fiolinstrenger. Vi teller venner og «likes» og sjekker både nett og mail.

– Ønsker du å være konstant tilgjengelig, Yngvil Kiran?

– Der er jeg litt schizofren, sier hun. – Det er fantastisk når jeg drar på hytta på Hvaler og setter meg på knausen mens mobil, nettbrett og PC er igjen hjemme. Der kan ingen nå meg, det er en befriende følelse.

Det er ikke så farlig å gå glipp av noe, mener lederen for Radioteateret. – Når jeg går rundt på den bilfrie Søndre Sandøy er jeg i en verden hvor det å være online er underordnet. Jeg er bevisst at tilgjengelighetspresset ikke skal påvirke livet mitt, men samtidig lurer jeg på om det allikevel gjør det.

Følte seg hjelpeløs
Yngvil Kiran innrømmer at hun hver kveld sjekker om det ligger viktige meldinger på mailen.

– Jeg får abstinens når jeg ikke har med meg mobilen i hverdagen. Skremmende mye av mitt liv er samlet der, i vårt «papirløse» samfunn lagres jo det meste på data. Hva om jeg mister mobilen? På jobben ønsker jeg ikke å bli forstyrret altfor mye. Men så blinker det på skjermen, det er kommet en mail. Da må jeg som regel sjekke med en gang. Folk tror man følger med hele tiden og forventer svar med det samme.

ONLINE-VETT
Sjekk mail, Facebook, sms og twitter med to-tre timers mellomrom. Må du svare, så gjør det med en gang.
Slå av mobilen under møter, i selskapslivet og sammen med familie og venner.
Ta pauser hvor du girer ned. Gå en tur, mediter litt eller hør god musikk.
Ikke gyv løs på Facebook, mail og Twitter med en gang du kommer hjem. Bruk en halvtime hver kveld eller morgen.
Avtal med partneren når dere skal sette dere foran PCen.

– Hvordan er ditt forhold til Facebook?

– Jeg legger med ujevne mellomrom ut saker og bilder, det kan gå en god stund mellom hver gang. Mange tror de må legge ut hva de har spist og hvor kveldsturen med bikkja gikk. Sånt gidder jeg ikke være med på, forklarer Yngvil Kiran.

Men hun innrømmer at hun synes det er hyggelig å få bekreftelse. – Gode reaksjoner på bilder er hyggelig å motta. Det er uvesentlig om noen skulle like at jeg har gått syv kilometer i dag.

Stikk innom en tur
Mange ser ut til å leve store deler av livet i en virtuell verden på sosiale medier. De glemmer å ta telefonen til en venn og si: «Nå stikker jeg innom.»

– Altfor mange sosiale møter skjer på Facebook, sier Yngvil Kiran. – Folk innbiller seg at de har et sosialt liv når de skanner lange lister med tilsynelatende venner. På den annen side finnes det ensomme mennesker, handikappede og gamle, som kan føle at verden er litt hyggeligere når de er på Facebook.

– Mor på nitti er på Facebook, hun følger med på hva familie og bekjente holder på med. Hun er dårlig til bens og dette er hennes kontakt med verden, i hvert fall en del av den.

Leve her og nå
– Uten mobil og Facebook tilgjengelig frykter folk å gå glipp av noe, fortsetter Yngvil Kiran. – Og det skjer noe lignende med radioen som har nyhetsoppdateringer hver halvtime. Den kontinuerlige nyhetsstrømmen irriterer meg.

Hun blir skremt av å sitte på trikken og se at særlig unge mennesker ustanselig er på Facebook. – De er redd for at en fest kan ha flyttet seg. De er redd for å bli holdt utenfor. Det tåler de ikke. At samfunnet er blitt sånn stresser meg, folk er ikke i stand til å leve her og nå. Jeg er en skarve liten person som ikke kan gjøre noe med dette, men jeg gjør noe med mitt liv.

Det tok faktisk en stund før Yngvil Kiran gikk online.

– Jeg har alltid vært skeptisk til nye ting og nektet lenge å gå fra skrivemaskin til datamaskin. Facebook var jeg veldig sen på. Først da en ten­åring sa at «nå er også 40-åringer på Facebook, det er så patetisk», tenkte jeg at «ok, nå går jeg rett hjem og oppretter en Facebook-konto».

Yngvil Kirans arbeidsplass, Radioteatret, opprettet en Facebook-side for tre år siden. – Vi så at teatrets nettside druknet i den store NRK-sammenhengen og oppdaget at Facebook er en vel så fleksibel plattform som en hjemmeside. Derfor bruker jeg like mye tid på Facebook som på nettsider.

Informasjon og refleksjon
Radioteateret legger ut informasjon på Facebook om teaterstykkene som kommer.

– Samtidig vil vi gi våre Facebook-venner innblikk i hva som skjer bak scenen og i kulissene, hvordan vi jobber i studio, hvem som lager stykkene og hvem skuespillerne er. Slikt bakgrunnsmateriale skal vi lage mer av.

På sin egen Facebook-side legger Yngvil Kiran bare ut kommentarer hvis det er ting i media og samfunn hun reagerer på og vil si noe om.

– Som offentlig person er jeg forsiktig med hva jeg forteller, jeg kan ikke være altfor personlig. Men kan jeg gi en prinsipiell kommentar til en sak, så gjør jeg det. Og så hender det at det blir personlige refleksjoner, ferieminner og fine bilder.

Stille stunder
– Er Radioteatret en kontrast til den digitale verden?

– Vi har hver uke 400.000 lyttere på P1 og P2 til sammen. De yngre vil ha stykkene inn på PC, på podcast eller streaming. Flere spør om apper og vi er også på vei ut i det landskapet.

Yngvil Kiran synes Radioteatret er et rolig og ettertenksomt friminutt. – Vi har fortsatt behov for den roen det gir å lytte til et godt hørespill, en god historie som varer opptil førti minutter. Selv trives jeg aller best foran radioen med et godt radio­teater­drama på øret.

På og av
Yngvil Kiran er litt på og av de digitale nyvinningene. Hun er bevisst sine digitale valg og sitter ikke vakt til alle tider for ikke å gå glipp av beskjeder, kan vi konkludere med.