Per Inge Torkelsen – klovn med mot og mening

I over 30 år har Per Inge Torkelsen underholdt, utfordret og provosert – og han kvier seg ikke for å bryte tabuer.

Tekst: Eirin Helland, foto: Tone Staven
Første gang publisert i VI OVER 60 november 2013

Per Inge Torkelsen lener seg frem og kikker opp trappen. «Johow, johow! Anne Mette? Hvis du sette på kaffi, ska du få en bukett med blomster,» roper han til sin kone på sin umiskjennelige stavangerdialekt. Han er våt og kald. Bakser av seg frakken og setter kursen mot kontoret hjemme i den rødmalte villaen midt i Stavanger sentrum.

Per Inge Torkelsen
• Født i Stavanger i 1953.
• Gift med Anne Mette Hestad, fire barn.
• Utdannet adjunkt (lærerskole + engelsk grunnfag).
• Stilling: Klovn. Medlem av revygruppen «Løgnaslaget».
• Fast skribent i Stavanger Aftenblad og har 1200 kåserier for NRK på samvittigheten.
• Største inntektskilde er nå som foredragsholder for næringslivet.

Blomstene stammer fra en jobb på Bryne Stadion utenfor Stavanger. I øsende regnvær og stiv kuling fra alle himmelretninger, med frakk og sjal og håret til alle kanter, har han for en liten time siden åpnet «Livsgledeløpet». Et idretts­arrangement til inntekt for Kreftforeningen.

Ah! To rene, nystrøkne skjorter til revyen i kveld! Han gliser bredt og lenge.

– Hun passer godt på meg. Hun ordner opp. Er ansatt i halv stilling hos meg. Vi har det fint, Anne Mette og jeg.

Han romsterer litt rundt før han setter seg godt til rette i den brune skinnstolen ved vinduet og tenner seg en røyk. Signatursveisen fra syttitallet er blitt litt kortere og gråere med årene. De runde brillene som han har brukt så trofast og lenge at de atter en gang er å se i motebildet, er på plass. På bordet ligger bøker av typen How to sharpen a pencil (rikt illustrert) og What bird did that (en innføring i hvordan vite hvilke fuglart som har bæsjet på bilen din). En politisk variant av Brudeferden i Hardanger dominerer den ene kortveggen. Hardangermastene er på plass, båten har fått navnet «Fremskritt» og om bord sitter Erna og Siv og ror i hver sin retning.

– Tøft, sier han med et smil. – Billedkunstner Rolf Groven er en av de få som fremdeles kan kunsten å male politisk.

Selv har han vært aktiv i Venstre siden tidlig på syttitallet. Da sto han på barrikadene og demonstrerte mot innføring av fargefjernsyn. Pengene mente han heller kunne gå til de eldre. Akkurat det har han endret syn på.

Per Inge vokste opp i Stavanger i et trygt og gjestfritt hjem. Med en far som var ihuga Jehovas vitne-tilhenger, ble det imidlertid i overkant mye salmesang for den unge gutten. Seks år gammel kunne han 25 salmer på rams. Alle versene. Det var mye som ble oppfattet som synd. Kortspill og dans, alt som var gøy, var djevelens verk. Så Per Inge begynte etter hvert å tøye grenser.

– Jeg lot hår og kinnskjegg gro, mimrer han. – Min far fikk hetta, truet med å klippe meg når jeg sov. Jeg satt for sikkerhets skyld opp en stol under dørklinken på døren til rommet mitt om natten.

Han fortsatte å utfordre og provosere, noe som etter hvert er blitt hans varemerke opp gjennom årene. Han ble en av Norges beste tryllekunstnere, noe som heller ikke falt i god jord hjemme hos far i huset. Salmesang ble byttet ut med The Beatles. De hadde gode tekster og langt hår. På TV herjet Leif Juster og Rolf Just Nilsen. Per Inge syntes det var lite substans i det de formidlet.

– Min mor og far lo så de gren. De gamle traverne på Chat Noir var gode til å fortelle vitser, men de sa jo ingenting! De hadde ikke noe budskap. Det ble for intetsigende. Min store helt på den tiden ble i stedet Chaplin.

Han peker på en hylle hvor en halvmeterhøy dukkeversjon av Chaplin står og skuer utover rommet.

– Han var morsom og hadde samtidig noe å si. Han laget filmer med innhold. Han sparket opp­over. En stor komiker.

Senere ble det Ole Paus og John Cleese med Monty Python som ble forbildene hans. – Humor med snert og et underliggende budskap, helt enestående.

All denne inspirasjonen ledet til at han innimellom postbud- og skraphandlerjobben etter hvert fikk seg et levebrød i underholdningsbransjen. Revyartist, skuespiller, komiker, skribent, forfatter og foredragsholder. Det siste er etter hvert blitt hans hovedinntektskilde. Han blir invitert til å holde innlegg i alt fra seminarer om utrydningstruede humler til psykisk helse.

– Det er så kjekt! Jeg lærer jo så mye på veien. Jeg visste for eksempel ikke at noen humlearter er så viktig og truet at vi må vi importere fra Belgia for å hindre at de blir utryddet. Visste du det?

– Øøh… nei.

– Der ser du. Vi lærer noe nytt hver dag.

I unge år utvikler Per Inge en nesten manisk samletrang. Det startet med ispinner og spiker. Avanserte videre til blant annet frimerker, mynter, tegneserier og norskproduserte barberblader. Han spretter opp av stolen og styrer mot bokhyllen. Drar frem ispinner, mynter og bittesmå bilder som man i gamle dager kunne finne i sigaretteskene.

– Hvor gjorde jeg av brislingetikettene? Der! Se her! Det er rene kunstverk.

– Det er nesten en sykdom, legger han til. – Og man skal passe seg for at det ikke tar helt over. Men jeg har stor glede av det.

Gleden ble neppe mindre da han for noen år siden solgte hele tegneseriesamlingen på 28.000 hefter til en kar fra Ålesund. Til den nette sum av 1,1 million kroner.

– Da slettet vi gjelden på huset. Og satt igjen med litt ekstra. Det var kjekt det, gliser han.

Et annet samlerobjekt var norskproduserte leker. Det hopet seg opp, og Per Inge måtte etter hvert leie et eget lokale for å få plass til samlingen. Da fikk han ideen til et barnemuseum. Han samlet inn penger og donerte hele samlingen av leker til formålet. Etter ti år overtok Stavanger kommune og innlemmet det i Stavanger museum. Det har resultert i trippelt antall besøkende. Norsk barnemuseum er utvilsomt en suksess.

– Jeg hadde lyst til å ta vare på en del av kulturen som ingen har brydd seg særlig om, sier han og stumper sigaretten med kjappe, vante bevegelser.

– Det er kjekt og nyttig for folk i alle aldre. Ungene koser seg, og foreldre og besteforeldre vandrer rundt med gjenkjennende blikk. Det er flott. Jeg er jysla stolt av det.

– Noe du ikke er så stolt av?

– Det må være at jeg innimellom kan buse ut med ting som burde vært innom hjernen en snartur først. Det kan skje, og det er ingen god følelse.

Per Inge er ikke redd for å sette tabuemner på dagsordenen. Siste stunt nå er å spøke med er alvorlig sykdom. I sin siste revy med Løgnaslaget spøker de om kreft. «Vi samler våre krefter» heter nummeret. «Eg skal leva te eg dør» synger de så lystig.

– Er det lurt å spøke med kreft?

– Dette er grundig diskutert og gjennomtenkt. Tre av Løgnaslagets fire medlemmer har fått kreftdiagnosen. Vi tullemobber han som ikke har den. Har du kreft, har du virkelig en grunn til å feire livet, gripe øyeblikket og leve i nuet. Du får et spark bak, du begynner å tenke etter. Det er budskapet, og tilbakemeldingene er faktisk veldig bra. Kritikken kommer gjerne fra noen som kjenner noen som har kreft, og gjerne vil tale deres sak. Vi har hatt folk med kreft i salen som har takket oss etter­på.

Han lener seg frem og tar en god slurk av kaffen og et godt magadrag av sigaretten og sier etter­tenksomt: – Jeg er glad for at jeg fremdeles har det i meg, i en alder av 60 år, fremdeles å kunne bryte noen barrierer. Og gjøre det på en ordentlig måte.

Han har brukt mikrofonen flittig. De fleste har fått med seg kritikken mot de eldre og Norges nasjonale stolthet, idretten.

– Din datter Ingvild (31) forteller at de eneste gangene kondisjonen ble satt på prøve i fami­lien Torkelsen var når dere skulle krysse gaten på grønt lys?

Han strekker opp en hånd og rusker seg litt i det viltre håret, byr på et smil, forbereder seg til en god diskusjon. Eller monolog, blir det vel. Han har jo skrevet bok om emnet.

– Unger må få lov til å ha andre interesser enn idrett. Jeg har ikke noe imot at folk holder seg i form. Men slik som idretten har utviklet seg, er den bare usunn. Og fordummende. Det fremmer ikke akkurat intellektet å kaste en stav i 15 år eller slå hverandre i ansiktet. Gro Harlem Brundtland ble kritisert da lønningen hennes oversteg en million kroner. Hva tjener en fotballspiller? En million i uken? Vet du at idrettsskader fører til dobbelt så mange innleggelser og liggedøgn på sykehus som trafikkofre?

Han tar en ørliten pause for å trekke pusten. Jeg innser at han har langt mer på hjertet, og vi har ikke hele dagen. Jeg skynder meg å smette inn et spørsmål om de eldre.

– Kan du si noe kort og konkret om hva som plager deg med de eldre?

Det er som å helle bensin på et allerede brennende bål. Var han ikke engasjert før, så ble han det i hvert fall nå.

– Stopp sutringen! Sier han høyt og tydelig.

– Noen få sliter, og de skal vi selvfølgelig hjelpe, fortsetter han.

– Men de aller, aller fleste pensjonister i Norge i dag har det veldig bra. Vi har beviselig verdens desidert rikeste pensjonister. De har i snitt 400.000 kroner på bankkonto i tillegg til fond og aksjer. De har nedbetalt hus og hytte og gjerne hus i Spania. Og så sutrer de. Men ingen tør pirke borti de eldre, de er fredet. Politikerne feiger ut, de tør ikke ta tak i det. Det er en stor velgergruppe.

– Du er ikke redd for å møte deg selv i døren da? Nå som du nærmer deg den generasjonen du kritiserer?

– Nei! Kommer det kontant. – Jeg skal sette pris på det jeg har. Jeg skal kose meg med ungene mine. Drikke rødvin med Anne Mette og venner. Jeg skal lære mer og utvide horisonten. Jeg skal ikke sutre, for jeg har ingenting å sutre over. Og jeg skal være flink til å gi ros.

Ifølge venner og familie er han flink til nettopp det. Han holder til og med foredrag om viktig­heten av å rose folk. Folk trenger å bli sett, og bli satt pris på.

Sammen med sosialmedisiner Per Fugelli holder firebarnsfaren også foredrag om normalitet. Hva er normalt?

– Jeg pleier å snakke om ungene mine på disse foredragene. Hvordan kan folk bli så forskjellige når de har samme oppvekst og blir laget på nøyaktig samme måte. Hvem er normal? Jeg samler på norskproduserte barberblader, er det normalt? Kan vi ikke ha rom og takhøyde for alle? Er det ikke herlig at vi er forskjellige? Blir ikke ­livet litt mer interessant når alle er sitt originale jeg?

Så må vi sette en slutt. Torkelsen må ha mat og hvile før det om noen få timer igjen braker løs på revyscenen.

Jeg tar meg i å nynne til Me ska leva til me dør på vei ut av døren.