Grete Roede skummer fløten

Som ung alenemor på 1960-tallet måtte hun slite som dagmamma mens hun spinket og sparte til en brukt folkevogn. Nå kan Grete Roede nyte livet og se tilbake på en eventyrlig suksess.

Tekst: Gro Berntzen, foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 juli 2013

Smilet i stemmen var grunnen til at hun fikk sin aller første jobb. Men det var en personlig nedtur som førte til at hun ble gründer og hele Norges slankedronning.

– Det er P-pillen som har skylden, sier hun og ler.

– De første P-pillene som kom på markedet, var ganske sterke og førte til hormonforandringer som gjorde at jeg fikk appetitt som en hest. Dessuten hadde et ekteskapsbrudd tatt veldig på meg. Det er mye trøst i mat, vet du.

Grete Roede i sitt hjem på Nesøya.

Grete Roede
• Født i Oslo 21. januar 1939
• Bor i Bærum og Golfe Juan i Sør-Frankrike
• Enke etter Nils Roede som døde i 1994
• Har kjæreste, tre egne barn og tre stebarn som til sammen har gitt henne ni barnebarn
• I 1974 ble hun en pionér i Norge da hun startet sine slankekurs
• I 1999 ble hun kåret til årets forretningskvinne
• Har skrevet flere kokebøker
• I 2000 mottok hun Folkehelse­prisen
• I 2001 solgte hun firmaet til familiemedlemmer
• I 2002 fikk hun Kongens Fortjenstmedalje i gull
• I 2012 ble firmaet Grete Roede en del av Aller-gruppen

Strålende og blid kommer Grete Roede mot oss utenfor huset sitt i Golfe Juan på Den franske riviera, der hun tilbringer store deler av året. Det behagelige klimaet gjør godt for kropp og sjel. I bassenget i hagen setter hun seg som mål å svømme 1000 meter hver dag om det ikke er for kaldt.

Den vennlige utstrålingen virker naturlig. Samtidig er hun reservert, ja, kanskje litt sjenert? At hun sammen med en venninnegjeng denne kvelden skal underholde på en 70-årsfest med sang og dans ikledd svarte nettingstrømper, boa og flosshatt, viser at hun også har en leken side og ikke tar seg selv altfor høytidelig.

– Jeg opplever meg selv som veldig vanlig, sier Grete Roede.

Hun ble født og vokste opp på Rikshospitalet, fordi faren var lege der. Etter hvert ble foreldrene skilt, og da bodde Grete hos sin mor.

– Som ung var jeg så enkel at jeg ville gifte meg og få barn. At mor var hjemmeværende, var kanskje en av grunnene til at jeg ikke hadde noen ambisjoner om en yrkeskarriere.

Likevel tok hun engelsk artium og Treiders handelsskole med språk, selv om hun allerede som 17-åring hadde funnet mannen hun ville gifte seg med.
– Jeg var veldig opptatt av musikk, spesielt jazz. Per Meidell Svendsen, som jeg giftet meg med som 19-åring, spilte i et jazzband. Etter et par år fikk vi to sønner.

Årene som fulgte skulle vise seg å by på mange skuffelser og harde tak. Da sønnene var tre og fem år gamle, ble hun skilt og tok tilbake pikenavnet Schultz. For å få endene til å møtes begynte hun å passe andres barn i tillegg til sine egne. Hun klarte å legge seg opp 4000 kroner og fikk litt støtte av sin far i tillegg, slik at hun kunne kjøpe en brukt Folke­vogn.

Da kunne hun få guttene inn i en offentlig barne­hage der barn til enslige forsørgere hadde fortrinnsrett. Hun begynte å søke på jobber og fant en annonse der det sto: «Vi søker kvinne med et smil i stemmen.» Blant hundre søkere fikk hun resepsjonistjobben i et reklamebyrå til tross for at hun ikke kunne skrive på maskin. Det lærte hun seg på et kveldskurs mens moren passet barna. Da den eldste sønnen ble rammet av alvorlig benmargsbetennelse, skiftet hun til en deltidsstilling som tannlegesekretær. Da faren fikk legekontor i samme hus som hun bodde i på Slemdal, ble hun hans legesekretær i syv år.

Faren var gynekolog og fødselsspesialist, og hun møtte mange fortvilte kvinner på hans kontor som la for mye på seg i svangerskapet. Da skjønte hun at det var et stort problem for langt flere enn henne selv. Siden det ikke fantes noe sted å få hjelp til å gå ned i vekt, fikk hun tanker om å starte et slikt kurs selv.

Det var først da hun traff Nils Roede at livet kom på plass. I 1972 fikk de Jeanette sammen. Det nye livet ga henne ekstra energi og pågangsmot, selv om det også ble strevsomt. Han hadde tre barn fra før. De bodde mest i USA, men i alle ferier og ­andre perioder hadde de seks barn i huset.

Det aller første slankekurset startet hun ved å invitere åtte damer hjem til seg. Hun serverte kaffe, te, vann og kålrabi i strimler mens hun la frem sine diett­forslag. Det var i februar 1974.

– Jeg skulle bare hjelpe noen damer og se om vi kunne få til noe sammen. Store planer om firma hadde jeg ikke, men hadde spurt far om mye og lest om slanking og sunt kosthold.

Hun hadde også lest om Weight Watchers, et amerikansk firma som hadde hjulpet kvinner med vektproblemer siden 1963. Her fikk hun tips om systematisering av måltidene. En annen bok som inspirerte, var skrevet av en alkoholiker som hadde fått hjelp gjennom Anonyme Alkoholikere. De samme prinsippene om gruppesamhold, der medlemmene hjelper hverandre til å ta ansvar for seg selv og eget liv, valgte hun å bruke.

– Jeg skrev min første kursbok på fars skrivemaskin, en gammel Underwood fra før krigen. Der presenterte jeg min egen idé om Ja-mat og Nei-mat og Litt-mat. Hver uke laget jeg en ukemeny med oppskrifter. Kursdeltakerne var veldig fornøyd. De gikk ned som bare det, og vi hadde det så gøy og lo en masse mens vi veide oss på vekten fra fars legekontor. Var det en som hadde skeiet ut og mistet fotfestet, hjalp gruppesamholdet dem tilbake på rett kjøl.

Damene gikk ned mellom åtte og ti kilo på de syv ukene kurset varte, men de ville ikke slutte. Grete Roede måtte lage både kurs nummer to og tre pluss et opplegg for ettervern. Etter et år hadde hun kurs hver eneste dag i uken.

– Det eksploderte. Alle som gikk på mine kurs, hadde venninner. «Hva har du gjort,» spurte de. «Jeg har gått hos en dame som heter Grete Roede og som bor der og der,» sa de. Da sto ikke tele­fonen min, og jeg skjønte at dette var en god forretningsidé.

Den energiske Grete hadde også jobbet en stund i et homepartyfirma som selger kosmetikk. Det viste seg at hun hadde et naturlig salgstalent. Hun fikk premier når hun solgte så og så mye, en klokke eller tolv glass.

– Dette var en spennende organisasjonsform som jeg adopterte i Grete Roede. Jeg startet fir­maet ved å spørre noen på mine kurs om de kunne tenke seg å lede kurs slik jeg gjorde. Flere meldte seg, og jeg vervet en del som jeg syntes virket utadvendte, som selv hadde fått gode resultater og bodde i ulike bydeler i Oslo.
Med sin bakgrunn som alenemor med dårlig råd i mange år, baserte hun kursene på dietter som inneholdt alminnelig, lett tilgjengelig mat.

– Menyene var veldig konkrete, med 125 gram kjøtt til middag og femti gram kjøttpålegg til lunsj. Jeg solgte små gramvekter, og ga råd om å gjøre maten delikat, pynte med tomat og salat som var ja-mat og som deltakerne kunne fråtse i. Vi kan le av det i dag, for det var torskerogn og enkel mat som kan være litt passé, men det var godt og næringsrikt.

Kursdeltakerne måtte skrive dagbok, hadde vektdiagram og fikk stjerne i boken hvis de nådde ukemålet vi hadde satt. Hun tok bilder av dem før og etter kurset.

– Det er noe med å bli sett. Jeg brydde meg, og fortsatt bryr kurslederne seg om hver enkelt. Alle mine kursledere har selv gått på Grete Roede-kurs og kjent vektproblemene på kroppen. Med­menneskelighet er fremdeles et motto i firmaet. Det har vært min ledelsesfilosofi.

Etter et par år med populære kurs i Oslo, var det en artikkel i Allers som ga Grete Roede den store oppturen.

– En journalist hadde vært hos Weight Watchers i Sverige og skrev at det var så fantastisk. På slutten sto det: «Når kommer dette til Norge?» Da ringte jeg til ukebladet og fortalte at jeg drev med noe lignende, og at de kunne komme og lage en artikkel.

Den kjente journalisten Margaret Johansen var i utgangspunktet skeptisk til Gretes hjemmelagde opplegg, men da hun fikk høre hvor mye kurs­deltakerne hadde gått ned i vekt, ble hun så begeistret at hun meldte seg på og gikk ganske mye ned selv. «Hun har slanket flere tonn,» sto det om Grete på forsiden av ukebladet i 1976. Da måtte Allers trykke opp et nytt opplag, og folk ringte fra alle kanter av landet.

– Først dro jeg til en dame i Trondheim som ringte og sa: «Vi er feite i Trondheim også.» Hun ordnet med lokale og tok imot bestillinger, og før hun hadde fått sukk for seg, hadde 60 damer meldt seg på kurs. En gang i uka reiste jeg med et tidlig morgenfly og hadde et formiddagskurs og to kveldskurs før jeg tok siste fly hjem om kvelden. Det var tøffe dager, men heldigvis hadde jeg Nils som da kunne steppe inn og hjelpe til med å ta seg av barna hjemme. Det gikk, for det var så gøy og positivt.

Den videre fortellingen er en eneste, lang suksesshistorie. Hun startet kurs i en rekke norske byer. Etterpå vervet hun noen av deltakerne som kursledere. Lokal­avisene ble gode støttespillere. De kunne presentere gode historier og vise bilder av blide damer som hadde gått ned i vekt med Grete ­Roede-metoden.

Siden laget hun et brevkurs, der deltakerne måtte få en helsesøster eller lege til å verifisere vekttapet. Kursene fikk ganske mye goodwill fordi leger anbefalte dem til sine overvektige pasienter.

– En dag ringte Gunnar Svendsen, sjefredaktør i Allers, med forslag om å lage en slankekonkurranse over hele Norge der både enkeltpersoner og grupper kunne melde seg på. Den konkurransen ble en ny opptur for meg og mine kurs.

– Siden det var Allers som fikk meg til å fly, er det morsomt at Allergruppen har overtatt halvparten av eierinteressene i selskapet sammen med min datter Jeanette, min stesønn Erik, en daglig leder, markedssjef og ernæringsfysiolog, sier Grete Roede som for lengst har trukket seg helt ut av firmaet.

Da hadde hun rukket å gjøre Grete Roede til en suksessrik merkevare. I 1999 ble hun kåret til årets forretningskvinne, og etter nesten 40 år lever firmaet i beste velgående. Hva tenker hun når hun ser tilbake?

– Det er et eventyr, men det har jeg først skjønt nå i ettertid. Mens jeg var i det, hadde jeg bare i hodet å holde tritt med alle kravene som ble stilt til meg etter hvert. Veien ble til mens jeg gikk, og jeg tråkket opp mange nye spor.

Grete Roede hadde egentlig regnet med at det hele ville dø ut med henne.

– Derfor ble jeg glad da Jeanette ville overta. Som fysioterapeut og coach er hun opptatt av kosthold, fysisk form og av mennesker. Det var også et lykketreff at Erik, som kom fra USA da Nils ble syk og døde i 1994, valgte å bli i Norge og gå inn i firmaet.

Hun får ros av sine barn for ikke å blande seg i driften i dag uten å bli spurt. For dem er hun et stort forbilde, og de unner henne det gode livet hun nå har både i Norge og i Frankrike, der hun gjerne samler vennene til sang og musikk i huset sitt. Men innimellom må hun hjem en ukes tid for å være sammen med barnebarna.

– Jeg ønsker ikke å være en bestemor som bare er fraværende. God kontakt og hygge med venner og familie gjør meg glad. Det gjør også Per, min kjæreste og særbo. Han var gift med min beste venninne som døde for fire år siden. Vi har kjent hverandre et langt liv. Han er fadder til Jeanette, og jeg var hans forlover da han giftet seg. Det lå nesten litt i kortene at vi skulle bli et par, sier hun tilfreds.

Mat har hun et bevisst, men avslappet forhold til. Hun veier seg ikke lenger, men svømmer, spiller petanque, golf og har tatt ut separasjon mellom seg og sjokolade. Ellers regulerer den voldsomme energien hennes resten.

– Venner og familie erter meg for høytrykks­spylingen min, for på alle mine steder går jeg mye rundt og spyler flisene på terrassene. På hytta rensker jeg fjellet for barnåler på den måten. Høytrykksspyler er et effektivt instrument. Du får det fort skikkelig, og det liker jeg, sier Grete Roede.