Norskekysten side for side

Berit Mund Liland har skrevet bok om Hurtigruten. Tre rundturer og fire år skulle til før hun var fornøyd.

Tekst og foto: Runa Stoltenberg Dahl
Første gang publisert i VI OVER 60 desember 2015

For 16 år siden innså Berit Mund Liland at et skifte av bosted ville være bra for helsen, og flyttet til Spanias solkyst. Der er hun hjemmekjent i både norsk og spansk miljø.

Om det enorme arbeidet hun har lagt ned i boken, forklarer hun: – Du skjønner, jeg synes krevende prosjekter er kjempegøy. Når jeg går løs på en oppgave vil jeg gjøre grundig arbeid, og så mye som mulig selv, fra a til å. Hvis jeg kan velge en vanskelig og en enkel vei, tar jeg ofte den vanske­lige, sier hun.

Ideen spirer

Yrkeskarrieren har alltid vært knyttet til havet. Som ung, eventyrlysten bergensjente ble hun tiltrukket av telegrafiststyrket. Ute på jobb savnet hun alltid informasjon om stedene de seilte forbi. Hun visste alt om plassering, lengde og bredde­grad, men var nysgjerrig på historie, kultur, mennesker og næringsliv.

Berit Mund Liland på jobb som nyutdannet telegrafist. Privat foto.

Da hun i 1992 tok en rundtur med Hurtig­ruten sammen med sin mor, opplevde hun samme nysgjerrighet.
– Som de andre reisende, var jeg fascinert av turen og landskapet. Men hva var det egentlig vi så på? Hvilke historier skjulte seg bak nes og fjorder, anløpshavner og landskapet vi passerte?

Elleve år senere startet hennes sønn et lite forlag i Bodø, og hun hadde lyst til å bidra. Opplevelsen på Hurtigruten satt fremdeles i minnet, og hun bestemte seg for å gjøre noe med saken. Tanken var å skrive en liten bok. Hun regnet med at det ville ta et års tid. Første skritt var å ta en ny rundtur, denne gangen med utstyr i krysningspunktet mellom telegrafist og vitenskapskvinne.

Grundig arbeid

Ideen var at boken skulle være basert på hva de reisende så fra skipet. Derfor plasserte hun seg aller forrest i salongen, omgitt av kikkerter, kamera, sjøkart, atlas, GPS og pc. Der satt hun hver dag fra 08 til 20. Arbeidet besto i å logge hele reisen på sjøkartene, observere, notere, ta bilder. I hver havn var hun innom turistkontoret og hentet med seg masse brosjyrer.

– Det var en intens jobbetur. At det var musikk og dans om kvelden oppdaget jeg først siste kveld om bord. Jeg jobbet, spiste og sov, smiler hun.

Vel tilbake i Spania startet hun det enorme sorterings- og skrivearbeidet. I tillegg til informasjonen hun hadde fått med seg, plusset hun på med søk på internett og telefoner til turistbyrå og kommuner. Hun ønsket å bruke de 132 kommunevåpnene langs ruten, og kontaktet  et stort forlag som har en database med alle landets kommunevåpen. Under tvil fortalte hun om prosjektet sitt, noe som førte til et tilbud om å samarbeide med forlaget og bruke deres researchere og designere.

– De sendte flere kontraktsforslag, men det virket ikke fristende, bare skremmende. Min innflytelse over boken ville bli meget liten, så jeg bestemte meg for å beholde prosjektet og bruke min sønns lille forlag, forteller hun. Hva kommunevåpen angikk, ringte hun til hver enkelt kommune og snakket med rådmann eller ordfører. Tillatelser ble hentet inn og kommunevåpen tilsendt.

Prosjektet fanget

Mens hun holdt på, oppdaget hun hvor mye spennende informasjon som fantes. Hun syntes det meste skulle med, og informasjonen måtte selvfølgelig være korrekt. Det ble sjekking og dobbeltsjekking av historiske fakta, geografi og industri i fortid og nåtid, og det sier seg selv at hun måtte lære å skrive konsentrert. Fascina­sjonen over kyst-Norge vokste. Det ene året ble til fire intense år og en stor bok. Da boken var ferdig, tok hun en tredje runde med Hurtigruten for å sjekke at alt var korrekt.

Å sitte i Spania og hente informasjon fra Norge var ikke noe problem.

– Som telegrafist er jeg vant til å kommunisere med hele verden, dog i en annen form. Med inter­nettilgang kunne jeg like godt sittet på Sydpolen og skrevet. Mens jeg holdt på kunne jeg nesten ikke snakke om annet, ler hun.

Etter å ha bladd i boken, virker det ikke under­lig at prosjektet tok fire år. Her er lengde og breddegrad, detaljert informasjon om kommu­ner, tettsteder og fiskevær, kirker og verft, og historier om forliste skip. Eventyr, myter og sagn er også med. Større byer har fått et eget kapittel med byhistorie, i tillegg til forslag til byvandring. Hvert dagskapittel har et avsnitt med tilleggs­informasjon, alt fra historien om norrøne guder til fakta om Golfstrømmen.

– Jeg håper at folk med ulike interesser vil kunne ha glede av boken, sier Berit og forsikrer at vi ikke behøver å lese alt fra perm til perm.

En smule teamwork

Selv om den driftige damen liker å gjøre ting selv, var hjelp fra andre nødvendig. En translatør oversatte til tysk. Mannen til en venninne i Spania oversatte deler av boken til engelsk. Hun korrekturleste selv den engelske og tyske versjonen, mens en venninne korrekturleste den norske teksten. En annen venninne bidro med vignetter og illustrasjoner. Selv hadde Berit en krevende jobb med å samle trådene.

En tredje venninne anbefalte en dyktig designer bosatt i Bærum. I flere måneder kommuniserte de på Skype. Først ble de enig om forside, hovedlinjer, skrifttyper og fargekoder. Deretter satte designeren opp kapittel for kapittel, og ­Berit godkjente eller kom med endringer.

– Etter hvert ble det litt komplisert, så jeg reiste til Norge. Fra januar til juni satt vi side om side på arbeidsrommet i Bærum og gjorde boken ferdig, forteller hun. På ettersommeren 2007 kom den norske og tyske utgaven. Året etter kom den engelske, i tillegg til at boken kom i nytt opplag på norsk. Nå er det snart klart for opplag nummer fem.

Da boken endelig gikk i trykken etter fire intense års arbeid, kunne hun begynne å tenke på og prate om andre ting.
– Det var fantastisk å kunne snakke om noe annet. Deretter startet jeg på et stort broderi som tok et helt år, ler hun.

Oppdateres

Noen år etter at boken kom ut, laget NRK sakte-fjernsyn av «Hurtigruten – minutt for minutt». Direktesendingen ble sett av nesten tre millioner nordmenn og er kommet på listen over Norges dokumentarv.

Berit Mund Liland ringte til prosjektansvarlig i NRK og presenterte seg. «Jeg har boken liggende foran meg,» lød svaret. Det viste seg at den var en av kildene for TV-teamet. Hun ble invitert til å delta i serien og ble med på en dagsseilas inn Geirangerfjorden. Underveis fikk hun fortalt om boken og vist hvordan den kunne brukes.

Nå er hun i gang med å oppdatere informasjonen til femte opplag. Foreløpig har hun brukt inter­nett og funnet gode kilder der.
– Jeg går gjennom fylke for fylke og legger inn nye opplysninger. Historien ligger fast, men nåtiden er i stadig endring. For eksempel har en del skipsverft fått nye eiere. Jeg vil også ta en ny rundtur for å se om noe har forandret seg. Boken er tross alt basert på hva de reisende ser. Det blir feil hvis ikke kartet stemmer med terrenget.

Planer om ny bok eller andre store prosjekter har hun ikke. For et par år siden skaffet hun seg hund, og ukeplanen for den tidligere tele­grafisten inneholder både helsestudio, spansk­kurs og pianotimer. – Nå har jeg ikke behov for flere store prosjekter. Jeg vil bruke resten av livet på andre ting, avslutter hun.

Fakta om Hurtigruten

• Kystlinjen mellom Bergen og Kirkenes er 2400 km lang.
• I 1893 ble kaptein Richard Withs dampbåt «DS Vesterålen» satt inn i regulær trafikk på norskekysten, først fra Trondheim, deretter fra Bergen til Kirkenes. Fordi strekningen bare tok 7 dager, kalte han forbindelsen «Hurtigruten».
• Hurtigruten har fortsatt daglige avganger, og rundturen tar 11 dager. MS Lofoten er det eldste fartøyet i drift på ruten.