Møn – en kritthvit dansk perle

Det er sant som det sies, at Møns klint er alene verdt et besøk. Utsikten fra toppen kan ta pusten fra deg. I bøkeskogen vokser ville orkideer. Og på stranden dukker stadig nye skatter opp.

Tekst og foto: Mari Kildahl
Første gang publisert i VI OVER 60 juni 2013

Den ligner seg selv, Møns klint, denne steile klippeveggen på østkysten av Møn. Like blendende gulhvit og kneisende. Seks kilometer lang og rundt 130 meter høy. Jeg synes den ser ut som den gjorde da vi var her sist, for mer enn 20 år siden. Men det er et bedrag. Møns klint er aldri den samme. For hvert år som går, mister den litt av seg selv.

Møn
• Møns klint er største attraksjon og besøkes årlig av rundt 300.000 turister. Her finnes også mange kulturminner, gravhauger, herregårder og slott, mest kjent er Liselund, en kjærlighetsgave fra en kammerherre til hans kone Lise. Liselund er en gård med lystslott og park fra 1700-tallet, anlagt i romantisk stil.
• Møn er en av Danmarks mindre øyer med knappe 10.000 innbyggere. Den ligger øst for sundet mellom Sjælland og Falster, og har bro over til Sjælland ved Kalvehave.
• Møn er kjent for å være spesielt fruktbar og naturskjønn. Her finnes blant annet 20 ulike arter orkideer, som alle er fredet, og en rekke sjeldne sommerfugler. Øya har flere fredede områder, også urskog.

Kritt fra sjøbunnen
Det finnes visstnok ikke maken til landskap noen andre steder i Skandinavia. Møns klint er et lite dansk drama som startet for rundt 70 millioner år siden. Det var da skallene fra mikroskopiske små alger begynte å avleire seg på bunnen av krittidens varme, tropiske hav. Under istidene tok breene tak i disse krittlagene. Omtrent som digre bulldosere skubbet isbreene tykke lag av kritt opp fra Øster­sjøens bunn og tippet dem stadig høyere opp.

Slik ble klinten en gang til. Men dramaet fortsetter, om enn i mindre skala.

De store skred
Kalkstein er en bløt bergart. Og Østersjøen er ikke alene om å spise av Møns klint. Vær og vind tar også for seg. I januar 2007 forsvant et kjent landemerke, Store Taler. Et voldsomt skred som fikk ­digre bøketrær til å knekke som fyrstikker, førte med seg bortimot en halv million tonn kritt, sand og leire ut i vannet. En ny halvøy så dagens lys, inntil havstrømmene dro den med seg. Bare to uker senere gikk det et nytt skred, bare fjerdedelen så stort, men stort nok til igjen å endre klintens utseende.

Skatter på stranden
Da vi sist besøkte Møns største attraksjon, klinten, var vinden så sterk at vi ikke våget å ta alle de 497 trappetrinnene ned til stranden. Men denne sommerdagen er det helt stille. Vi kan trygt ta turen ned og se om vi kan finne noen av de nye skattene som de siste skredene har ført med seg.

Det finnes bare én by på Møn, og det er den gamle sildebyen Stege.

På stranden er det mange som går med blikket vendt ned. De jakter på forsteininger av dyr fra Kritthavets tid: Utdødde blekkspruter, muslinger og sjøpinnsvin. Kanskje en haitann. Fossilene er allemannseie. Det du finner, er ditt. Og etterpå, når du har trappet opp igjen, kan du besøke det nye interaktive GeoCenter. Der kan du oppleve Danmarks fødsel og følge utviklingen gjennom de siste 70 millioner år.

Bynær og åpen
Sykkelferie på Møn er en meget god idé. Særlig om sommeren. Vi er så heldige å være gjester hos en dansk familie disse dagene. De har et sommerhus, Enghuset, en gammel, typisk mønsk bondegård med hvitkalkede vegger og stråtekket tak. Der bor vi. Men vi har sykler med.

Møns klint er et «must» når du er gjest på Møn. Men ta deg god tid, det er mye å oppleve.

Danmark er et yndig, lite land. Møn er enda mindre – og yndigst i sin klasse av øyer. Ifølge den danske familie er Møn danskenes, og særlig københavnernes, egen sydhavsøy. Den har i hvert fall flust med kilometerlange sandstrender, uspolert natur, en høy himmel og hav innen rimelig rekkevidde, selv for en syklist. Samtidig ligger Møn bare en times kjøring med bil fra København.

Som i en eventyrbok
Det aller beste er det vanskelig å sette ord på. Men på Møn handler det om å sykle gjennom et vakkert, bølgende landskap, et landskap som har den egenskapen at det hele tiden åpner seg for deg, omtrent som nye sider i en illustrert eventyrbok. Du kan se langt når du sykler på Møn, lenger enn langt. Det er dessuten sjelden du møter en motbakke, og møter du en, så er den unnagjort før du vet ordet av det.

Snart er kaffen klar
Enghuset ligger en kort slentretur unna Råbylille strand, sør på Møn. Og tradisjonen tro starter vi dagen med et sjøbad. Ikke rett ned og frem, for der er stranden dekket av tang, og tangen har en stygg tendens til å lukte ille. Men en sti til høyre viser vei til et bedre alternativ. Der ligger sanden nesten naken og Østersjøen venter.

Etter bad og «morgenmad» ute i hagen, er kaffen snart klar, nok en gang, og det skal drikkes og filosoferes litt på en benk i sola mens humlene surrer rundt stokkrosene. Det er ingen grunn til å forhaste seg. Landeveien forsvinner ikke. Ikke sykkelstiene heller. Heller ikke Elmelunde kirke, som vi skal se.

Mesteren i Elmelunde
Elmelunde er den eldste steinkirken på Møn. Den troner hvit på en bakketopp, og den har – på grunn av sin beliggenhet – også tjent som sjø­merke gjennom tidene. En høyde på kirkegården viser seg å være fra bronsealderen. Det forteller at stedet også har vært sentrum for hedensk gudedyrkelse.

Dagens Elmelunde kirke rommer også Møns eldste steinkirke, oppført rundt 1075.

Men det er først og fremst interiøret som gjør kirken til en attraksjon. I likhet med to andre kirker på Møn, Fanefjord og Keldby, har Elmelunde tak og vegger dekorert med noen fantastiske kalkmalerier i sterke farger på hvit bunn. Her finner du både bibelske og ikke-bibelske motiver – den korsfestede Jesus, bønder ved plogen, kvinner som advares mot djevelen, og en farlig drage. Navnet på kunstneren som har malt dem, er ukjent. Han kalles bare «Elmelundemesteren».

Lykkelige iskremkuler
På vei nedover triller vi forbi mangt et galleri, en utstilling med kafé, en gård med utsalg av egne grønnsaker, en annen med honning. Sola er fortsatt omringet av blått i blått. Det er varmt. Vi har fylt sykkelflaskene med vann, men vi har lyst på is, ekte, hjemmelaget is.

Våre danske venner har fortalt oss om Møn-is. Vi trenger bare ta en ekstra sving, så er vi der, ved ismeieriet og gårdsbutikken i Hovgårdsvej. Der lager de is av melken fra egne svarte og hvite kuer. Vi ser tre av dem på den andre siden av gjerdet. De står der og drøvtygger dovent, mens vi like rolig nyter iskuler og sorbet med rabarbra og jordbær. Kuene skal ha det godt, om isen skal bli god, forkynner eieren.

Livlig middelaldersk
Det finnes bare én by på Møn, Stege, men den er til gjengjeld en stor fornøyelse å besøke, spesielt en tirsdag i juli. Da er det marked, og den lille middelalderbyen syder av liv. Det er boder både inne og ute, i hovedhandlegaten, Storegade, og i de mange pittoreske gårdsrommene. På torget spilles det musikk. Denne dagen er det et jazzband som får byfolket til å svinge seg rundt på brosteinene.

Stege vokste seg stor på middelalderens silde­eventyr og har fortsatt sitt årlige sildemarked. Byen har dessuten et av Nordens best bevarte festningsanlegg. Når vi kommer fra Råbylille, er det voldgravene og byporten vi først legger merke til. Deretter den majestetiske empiregården som nå rommer byens museum.

Lenger inn følger idyll på idyll, pent restaurerte bygninger fylt med butikker, kafeer og restauranter. Stege er heller ikke lenger den byen den en gang var. Stege er blitt penere, mer selvbevisst, mer turistvennlig, og betydelig mer livlig, i hvert fall en solvarm tirsdag i juli.

Hver tirsdag i juli er det marked i middelalderbyen Stege. Da syder det av liv, også inne i de mange pittoreske gårdsrommene.