Nina fikk angst som godt voksen
Da Nina utviklet angst og PTSD etter en dramatisk hendelse på jobb, forsto hun ikke hva som feilte henne. Hun tror mange i hennes generasjon vokste opp med lite kunnskap om angst og psykiske plager. Nå deler hun historien sin for å vise at det finnes hjelp.
Det er en solfylt fredag i august 2019. Nina Millestad (66) har dratt tidlig hjem fra barnehagen hun er tjenesteleder i. Så får hun en telefon fra en ansatt:
«Det sitter en mann med våpen på parkeringsplassen.»
Det er full alarm i barnehagen. Nina gir umiddelbart instrukser: «Få alle inn, lås alle dører, kom dere lengst bak i barnehagen. Jeg kommer nå».
Nina kaster seg i en taxi som setter fart mot barnehagen. Tankene raser: Nå skjer det faktisk. Norges første barnehageskyting. Hva kommer jeg til nå? Et blodbad?
Sola skinner gjennom vinduene i Ninas leilighet på Østerås i Bærum da hun forteller Allers om det som skjedde den dagen for syv år siden.
Hun forteller om de livredde kollegaene som møter henne når hun kommer fram til barnehagen, og om den overveldende følelsen av at det er hun som har ansvaret for barna og de ansatte.
Det tar 16 minutter før politiet er på plass. Da blir det raskt avklart at mannen på parkeringsplassen er psykisk syk og at våpenet ikke er ekte. De får aldri vite hvorfor mannen var akkurat på deres parkeringsplass.
Nina klarer å holde hodet kaldt til alt er gjort: Hun informerer sjefer og barnas foreldre om det som har hendt og tar vare på de ansatte.
Ny terror
Hun er den siste som drar hjem fra barnehagen den kvelden. Klokken 21.30 står Nina i nærbutikken for å kjøpe sjokolade. Noe må hun ha for å «dempe nervene» litt.
– Jeg bodde alene og kom hjem til tom leilighet. Det var helt forferdelig.
Nina forstår ikke at dette er den første gangen hun blir rammet av angst.
Dagen etter, den 10. august 2019, går Philip Manshaus til angrep på Al-Noor-moskeen i Bærum. Det skal gå hardt inn på Nina.
– Det vi trodde skulle skje med oss, skjedde faktisk dagen etter med noen andre – og det var i nærmiljøet vårt.
Bare det å se et bilde av Philip Manshaus i avisen gir Nina en uforklarlig vond følelse i kroppen. Det blir tyngre å stå i jobb. Nina er sliten, orker så vidt å prate med folk og tar ut flere feriedager. På kveldene spiser hun sjokolade for å dempe de vonde følelsene.
Etter hvert får de ansatte i barnehagen tilbud om psykologhjelp. Nina er én av de som takker ja til tilbudet.
I november blir hun femti prosent sykemeldt grunnet «psykisk reaksjon etter alvorlig hendelse».
– Men jeg tenkte ikke så mye mer over akkurat det – jeg var kunnskapsløs om angstlidelser, sier hun.
Barnehagen trigget
I februar 2020 blir hun henvist til DPS (Distriktpsykiatrisk senter). Der blir hun fortalt at hun har utviklet en angstlidelse og PTSD etter hendelsen i barnehagen.
Timene hos DPS hjelper. Nina er tilbake i full jobb våren 2020, men selve barnehagen viser seg å være en stor trigger for Nina. Alt minner henne om den dramatiske dagen.
Bare det å vite at hun har ansvaret for alle de ansatte og barna er uutholdelig. Nina sover bare fire-fem timer om natta og utvikler en tung
depresjon.
Den høsten blir hun 100 prosent sykemeldt, og etter tre år i terapi, sier psykologen til Nina: «Jeg kan ikke hjelpe deg mer nå, men du skal leve lenge. Jeg henviser deg til Modum Bad.»
Angstbehandling
I 2023 var Nina innlagt på angstavdelingen på Modum Bad i nesten sju uker, i en gruppe med åtte andre med ulike angstdiagnoser.
– Vi var tre som hadde fått PTSD i voksen alder. Det var litt som å komme på en leirskole, sier Nina og ler litt. Hun utdyper:
– Det var et utrolig godt samhold. Vi fikk en timeplan som vi skulle følge, der var det daglige morgenmøter hvor vi gikk igjennom eksponeringene vi skulle ha den dagen, det var fysisk aktivitet to ganger per uke, fire måltider per dag, og to ganger med psykologspesialist per uke. Det var psykiatriske sykepleiere på vakt hele døgnet som de kunne henvende seg til, forteller Nina. Hun skryter av opplegget og de ansatte på Modum.
Gråt mye
Det å utsette seg for det man er redd for er essensen i angstbehandlingen.
– Jeg lærte at man ikke skal unngå det som gir angst. Det er den største prediktoren for å opprettholde angsten.
Ninas eksponering gikk blant annet ut på å fortelle om hendelsesforløpet den dagen i barnehagen. Det ble tatt lydopptak, og så måtte hun høre på seg selv fortelle historien, hver eneste dag. Poenget var å «slite ut» minnet til det ikke lenger skapte angst.
– Hvordan var det å høre deg selv fortelle?
– Jeg grein og grein. Jeg har grått mye, sier Nina.
Eksponeringen hjalp, sakte men sikkert. En del av behandlingen var å dra tilbake til barnehagen sammen med en psykiatrisk sykepleier. Der møtte de den ansatte som hadde ringt Nina den dagen.
Dette ble vendepunktet for Nina.
Alt ble lettere
– Vi møttes, pratet om det som hadde skjedd og hvordan kollegaen min hadde opplevd det. Da fikk jeg føle på hvor hyggelig det var å se de ansatte igjen. Etter det ble alt lettere.
Da Nina kom hjem fra Modum, var angsten nesten borte.
Hun kunne fortsatt bli trigget, men det tok kortere tid før hun kom seg igjen.
– Så kom søvnen tilbake, og det hjalp! Deretter lettet depresjonen.
For Nina hjalp det også å forstå hvorfor hun ble så syk.
– Jeg har lært at jeg er mer sårbar for å utvikle angst og PTSD. Ikke alle får angst av det jeg opplevde, men jeg fikk det.
Kjente skam
– Det at jeg ble så dårlig, var lenge noe jeg skammet meg over. Ingen andre ble syk av det som skjedde. Ingen andre måtte slutte å jobbe. Det var bare jeg som ikke fikset livet etterpå, sier hun.
Det har hun også fått kommentarer på. «Det skjedde jo ingenting» har hun fått høre.
Men, som psykologen hennes en gang sa: Terror er høyt på «fryktskalaen» for oss mennesker.
Selv om det viste seg å ikke være en ekte trussel, så var det ekte for Nina og de ansatte der og da.
– Vi kunne jo ikke vite at det våpenet ikke var ekte. Vi trodde at vi skulle bli skutt, og det er nok til å få angst. Men jeg følte at jeg måtte rettferdiggjøre at jeg ble syk av det, sier Nina, som ble ufør av påkjenningene.
Er ufør
Ninas PTSD-diagnose ble godkjent som yrkesskade av NAV, og hun fikk yrkesskadeerstatning og menerstatning.
Hun kan fortsatt sørge over tapet av jobben og arbeidskapasiteten, men hun er i dag frisk fra angsten. I år blir Nina alderspensjonist, og hun er blitt god på å finne gledene i hverdagen.
– Jeg er heldig som snart har fire barnebarn. Det er mye glede i livet mitt!, sier hun og smiler.
Be om hjelp
Nina har lært at det er viktig å be om hjelp.
– Jeg tror mange i min generasjon tenker at de skal klare seg selv, og at mange har en høy terskel for å søke hjelp. Det satt langt inne for meg også, sier hun.
Hun påpeker at kunnskap om angst og PTSD ikke var lett tilgjengelig da hun vokste opp, slik det har vært for yngre generasjoner. Det var heller stigmatisert og skambelagt. «Han der har litt nerver», var kanskje det eneste noen sa om folk som hadde angstlidelser.
– Selv visste jeg ikke hva angst var før jeg fikk det selv. Men det finnes hjelp, og man kan få det så mye bedre!, sier Nina engasjert.
Nina er ikke alene om å utvikle angst i voksen alder. Det bekrefter Elias Kjelsrud Aass, som er psykolog ved Angstklinikken i Oslo.
De fleste med angstlidelser rammes for første gang som ungdom eller ung voksen. Men også omstendigheter og livsoverganger som gjerne oppstår når vi er godt voksne, kan gi økt sårbarhet for å få angstplager.
Kjelsrud Aass trekker blant annet fram overgangsalderen, lite fysisk aktivitet, at barna flytter ut, overgangen til pensjonisttilværelsen og dødsfall i nær familie som forhold som kan øke sårbarheten for angst.
– Det kan være tøft å utvikle psykiske helseplager i voksen alder hvis man har vært vant til å leve et liv uten slike plager. Mange forventer å «ha livet på plass» som voksen. Dermed kan utvikling av angst føles skremmende og skamfullt, sier psykologen.
Tilbake i barnehagen
Nina tar oss med til barnehagen der det hele skjedde, som ligger en kort spasertur fra leiligheten hennes. Der møter vi kollegaen, som også heter Nina, som ringte Nina den dagen. De viser oss rundt i barnehagen og parkeringsplassen der mannen satt den dagen.
– Hvordan er det å være her i dag, Nina?
– Det er mer en sorg over det jeg mistet – jobben som jeg var
så glad i. Men jeg kan fortelle historien og være her i barnehagen uten å få angst. Og da jeg forsto at jeg kunne det, kjente jeg at: Nå er jeg frisk!, sier hun og smiler.
Rammer ulikt
Hvorfor utvikler noen langvarige angst- og traumeplager etter en skremmende opplevelse, mens andre kommer seg raskere videre? Ifølge Kjelsrud Aass kan flere faktorer øke risikoen:
- Tidligere psykiske plager, som angst eller depresjon.
- Flere alvorlige belastende hendelser gjennom livet.
- Personlighetstrekket nevrotisisme.
- Vansker med å regulere eller håndtere følelser.
- Søvnvansker.
Også ting som skjer underveis i traumehendelsen spiller en viktig rolle.
– Dersom en person opplever en hendelse som svært alvorlig og har en opplevelse av at det er fare for eget eller andres liv, vil det kunne gi økt risiko for utvikling av traumeproblematikk, sier psykologen, men legger til at det ikke kun er livstruende hendelser som fører til traumeplager.
Også det som skjer etter et traume kan være avgjørende: Sosial støtte gir en beskyttelse mot å utvikle angstplager, mens mye grubling eller unngåelse av tanker og steder som minner om hendelsen, heller kan øke risikoen for det.
Adferdsterapi
Det finnes flere måter å jobbe med angstplager etter et traume. Men man vet at noen typer har bedre effekt enn andre.
Kjelsrud Aass trekker frem traumefokusert kognitiv adferdsterapi,der man jobber med sammenhenger mellom tanker, følelser og hva vi gjør. Behandlingen går ofte ut på å gå inn i hva som skjedde før, underveis og etter hendelsen.
– Målet i behandlingen er ofte å endre forholdet personen har til hendelsen og tanker og følelser knyttet til dette. Ofte vil man også jobbe med å endre handlingsmønster, for eksempel å slutte med unngåelse eller andre ting som kan opprettholde plagene.
En annen utbredt behandlingsform er EMDR, der man bruker øyebevegelser, lys og/eller lyd til å stimulere hjernen til å lagre minnene av traumet på en måte som ikke lenger er plagsom for personen.
Dette er PTSD
Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) kan oppstå etter at man har opplevd eller vært vitne til en svært skremmende eller livstruende hendelse.
Typiske kjennetegn er:
- Gjentatte påtrengende minner, flashbacks eller mareritt.
- Unngåelse av steder, personer eller situasjoner som minner om hendelsen.
- En vedvarende følelse av fare, der kroppen er i konstant beredskap.
PTSD kan behandles, og mange blir betydelig bedre med riktig hjelp.
Kilde: helsenorge.no