Pensjonsreformen: Fra neste år stiger pensjonsalderen

I snart 40 år har vi hatt 67 år som pensjonsalder i Norge. Men selv om Norge er blitt et av de rikeste land i verden skal pensjonsalderen i opp igjen – fra neste år.

Myndighetene har bestemt at økt levealder ikke skal tas ut som lengre pensjonistliv, men som lengre arbeidsliv. Foto: Arnt Jensvoll

Offentlig pensjon

26. januar 2010

Av Harald Engelstad

De eldste av oss husker at pensjonsalderen i Norge var 70 år – da Norge var et fattig land. I 1974 ble pensjonsalderen redusert til 67 år. Det ble den gang sett på som et sosialt fremskritt.

«Nødvendig pensjonsalder.» Med Pensjonsreformen som iverksettes fra neste år kan vi innføre et nytt begrep som kan bli aktuelt for mange av oss født etter 1943. Det er vår nye «nødvendige pensjonsalder» – dvs. den alderen vi må jobbe til om vi vil unngå livsvarig trekk i pensjonen på grunn av levealderjusteringen som starter i 2011.

Reformen innebærer «fleksibelt uttak» som betyr at mange i praksis vil kunne ha en valgfri pensjonsalder mellom 62 og 75 år. De som har tjent opp lite i pensjon eller ingenting kan ikke velge noe som helst før 67 år. Det er bare de som har jobbet mye og lenge som kan velge mellom 67 og 75 år.

Lever lenger – må jobbe lenger. Hovedhensikten med Pensjonsreformen er å spare staten for brutto pensjonsutgifter. Fordi myndighetene mener det blir for kostbart å betale ut folketrygdpensjoner etter dagens regler i fremtiden, har den innført et nytt system der innsparingsmetodene er todelt:

1. Pensjonene skal levealderjusteres.
2. Pensjonene skal reguleres dårligere enn i dag.

Begrunnelsen for levealderjusteringen er enkel: Når folk lever lenger enn før, må de også jobbe lenger. Staten er ikke villig til å finansiere stadig lengre pensjonistliv. For å oppnå samme pensjon som før, må vi jobbe litt lenger enn kullet foran for å kompensere det trekket som ligger i levealderjusteringen.

Om du vil benytte økt levealder til å være pensjonist, må du betale dette selv ved en lavere årlig pensjon – av hensyn til vår fattige stat. I regjeringens lovforslag (Ot. prp. nr. 37) lanseres så det nye uttrykket «nødvendig pensjonsalder». Det er den alderen vi må jobbe til om vi vil unngå trekk i pensjonen. For å si det litt finere: Det er den alderen da vi oppnår et forholdstall på 1,000 i det nye pensjonssystemet.

Norge har i dag verdens høyeste pensjonsalder med 67 år. Den vil bli enda høyere med Pensjonsreformen. Våre barn må regne med å jobbe til 71 år – og lenger, om de skal få samme folketrygdpensjoner som vi får i dag.

1943-kullet setter malen. Kullet født i 1943 er det første som skal ha levealderjustering av sine pensjone r. Det betyr at alle født i 1942 og tidligere kan ta det med ro. De blir ikke berørt av levealderjusteringen (men av den dårligere reguleringen).

I arbeidet med Pensjonsreformen bestemte myndighetene at 1943- kullet skulle ha forholdstall 1,000. På en måte er 1943-kullet siste «normale» fødselskull i Norge, og som våre myndigheter mener lever «normalt lenge ». Dette kullet har en forventet levealder på 83 år og 4 måneder (snitt av tall for kvinner og menn). Så langt er staten villig til å strekke seg – men ikke lenger. Det betyr at all senere levealderjustering tar utgangspunkt i dette kullet. Sagt litt enklere: 1943 kullet får ikke noe trekk på sine pensjoner når de tar ut sine pensjoner i 2010 ved 67 år, fordi det er dette kullet som har satt malen eller normen for all levealderjustering. Dette kullet får med andre ord «lov til» å beholde sine 16 år og 4 måneder som egenopptjent pensjonistliv i fred.

For hvert kull født etter 1943 skal forventet levealder beregnes i forhold til 1943-kullet. Det normale er at hvert kull i gjennomsnitt lever litt lenger enn kullet foran. Men fremfor at nye kull skal kunne glede seg over at det lever litt lenger enn kullet foran, forlanger staten at denne gevinsten fortrinnsvis skal benyttes til å arbeide lenger – i stedet for å nyte fruktene ved «bare å være pensjonist».

Dette er i praksis en ny type skatt på kommende pensjonister. For det er liten grunn til å tro at folk flest kan jobbe så lenge som det arkitektene bak Pensjonsreformen har regnet seg frem til.

Kommentarer lenger ned på siden