Pensjon i historisk lys

Før folkepensjonen gikk enkene i arv og gamle levde på kår. Da den første alderstrygden kom, ble Nygaardsvold sett på som Gud og trygden mottatt som om folk hadde vunnet i det store lotteriet.

En gang var et godt giftermål den sikreste pensjon som fantes.

Offentlig pensjon

09. desember 2009

Av Solveig Haavik

HISTORIETIME
Hvordan ordnet folk seg før folketrygden kom? Eilert Sundt, samfunnsforsker og landets første sosiolog, dro landet rundt for å samle kunnskap om hvordan folk levde. Han skriver om tilstanden på Vigra i 1850 omtrent slik: 

«I gravferda til bonden fridde en mann til enka. – Nei, svarte ho. Han som hadde snikra kista spurte først, og ho hadde takka ja.»

For den som hverken hadde gård eller grunn var sikreste vei til velstand å kapre seg et godt gifte. Historier som den fra Vigra vrimler i bygdebøker fra alle kanter av landet. Fra Skjold i Vindafjord, for eksempel:

Halvard Monsson var ikke mer enn 24 år da han i 1872 inngikk ekteskap med enken Bolletta på 53. De fikk 40 års ekteskap sammen… Sambygdingen Johannes Andersson vokste opp som husmannsgutt på Flatnes og kom til gården Haga som dreng. Han var bare 17 år da husbonden døde. Enken, Marta Johannesdotter, var 20 år eldre. Etter fem år «i enkestand» inngikk hun ekteskap med drengen sin. Det varte i 45 år. Da Marta døde, giftet Johannes seg på nytt, denne gang med en 32 år yngre kvinne.

Ubekreftede historier vil også ha det til at landets første utvandrer, Cleng Peerson, finansierte sin første reise til Amerika ved å gifte seg med en betydelig eldre enke. I så fall må han ha vært tålmodig, hvilket bestrides av de lærde. Den heller rastløse, eventyrlystne tysværbuen var riktignok 24 år da han giftet seg med sin over 30 år eldre hustru Ane Cathrine Sælinger. Men først 14 år etter giftermålet, i 1821, dro han over Atlanteren. Etter hvert slo han seg ned «over there». Og i 1848 giftet han seg igjen. Denne gang med den 26 år yngre Maria Dahlgren.

Alder var altså ingen hindring i noen retning. Men forskjellene kunne stundom gi ekstreme utslag. I en sunnmørsavis skal følgende dødsannonse ha stått på trykk i forrige århundre:

«Min k jære son døydde frå oss i dag, 96 år gammal». Annonsen var satt inn av stemoren, som var mange tiår yngre.

Omgifte var en akseptert sosial handling, også innenfor kirken. Prestene utgjorde en stor del av embetsstanden. I likhet med andre embetsmenn var de tidlig ute med å sikre underhold livet ut. Etter reformasjonen, da det ble vanlig at prestene inngikk ekteskap, ble spørsmålet om enkenes underhold aktuelt.

Presteenker hadde rett til fri bolig hvis presten døde eller fikk avskjed i nåde. De hadde også rett til et «nådens år». Men etter 1660 hadde presteenka krav på underhold så lenge hun forble enke. Underholdet besto av inntekter av prestens kall, bruksrett til prestegården i ett år, årlig pensjon og bruksrett til en av embetets gårder – «enkesetet». I tillegg dukket det opp flere frivillige pensjonsfond for geistlige enker på 1700-tallet. Av varierende soliditet. Etter kriger og hungersnød var det ikke alltid penger i kassa. Derfor ble prestene pålagt å betale innskudd i den «alminnelige» dansk-norske enkekasse.

Enkepensjonen var en økonomisk svøpe for den nye presten. En vanlig løsning ble at ungpresten overtok gamleprestens enke sammen med forsørgelsesplikt og embete. Da fikk han i det minste del i hva han likevel måtte betale enken.

Ordningen var mest vanlig fra slutten av 1600-tallet. Presteenkene kunne overleve mange menn. Blant rekordholderne var Maren Finde fra Jølster, «som vart gift med Danel Bugge og dei to neste Jølstre-prestane og!».

Presteenka Maren Friis fra Selje overlevde fire sogneprester og var – tross overmoden alder – klar for den femte, da ungpresten sa nei. Ifølge kallsboka fra Selje: «harma ho Maren seg fælt over at ho vart vraka. Ho vart jamvel så vill at ho sette eld på arkivet». Kallsboka, der presten skrev ned historier fra bygda, forteller også om den temperamentsfulle Maren Friis at hun «nesten heldt på å gå seg fast i hekseprosessen». Et brev fra hennes fjerde husbond berget henne fra bålet. Senere blir hun omtalt som «den ærbare og dydsirede Matrone», forteller historien.

Forløpere for pensjonsordningene våre stammer fra førmiddelalderen. De var en slags «forsikring» basert på ytelse og gjenytelse, avtaler hvor man betalte noe inn mot å få underhold eller bli forsørget.

Det fantes også «tjenestepensjon» for de privilegerte; materielt underhold forbeholdt konger, erkebiskoper, biskoper og riddere. Kollektive løsninger basert på gjensidighet av typen: «Hvis jeg går i krigen for deg, ordner du kost og losji for meg hvis jeg får skutt av meg beina og ikke kan fø meg og mine.»

Proventordningen ble etablert på 1100-tallet og var forbeholdt de rikeste. Snorre skriver om Magnus Blinde, som i 1135 sa fra seg gården Stor-Hernes mot opphold i Nidarholm Kloster livet ut. Velsituerte kjøpte seg altså opphold i et kloster eller annen geistlig institusjon livet ut. Betalingen var oftest et engangsbeløp for å få hus, mat, drikke og stell i tilfelle sykdom, resten av livet. Rangordning og bordplassering var viktig. Noen forbeholdt seg personlig tjener. Avtalene var detaljerte helt ned til mat og drikke som det sømmet seg en aristokrat.

Mer vanlig var fletførsel, føderåds-, folge- og kåravtalene. Dette var eldgamle ordninger også knyttet til underhold resten av livet i annen manns hus. De første avtalene er fra Magnus Lagabøters tid.

Føderådsordningen (kår, folge) var bondens alderstrygd. Betalingen var å oppgi sin nåværende eller kommende eiendom mot å sikre tak over hodet og mat i kroppen resten av livet.

Generasjonsskiftet på gårdene er vanligste eksempel. Normalt overlot «gamlefolket» gården (eller godset) til eldste sønn mot avtale om kår. Gården kunne også overlates til fremmede, eller til flere barn som gikk sammen om å oppfylle kåravtalen. Også mindreårige og umyndiggjorte kunne gå inn på kår. Å overta gården var ikke alltid like lett. Kåryteren hadde ofte mange munner å mette, ofte også en gamlefar boende i huset som fortsatt gjerne ville styre.

Kåravtalene ble tinglyst. Etterhvert ble de også like detaljert som overklassens proventavtaler. Kravene var spesifisert helt ned til antall potter melk og merker smør de gamle skulle ha. I storfolks kåravtaler fra 1700-tallet dukket nymotens goder som tobakk, kaffe, te og medisiner opp for første gang. Poteten – den største av alle av datidens goder – nevnes første gang i 1782.

De færreste hadde tilgang til den slags goder, ei heller en gård å bytte bort. Enda færre klarte å kapre en velstående enkemann eller et dugande kvinnfolk med egen jord. De fleste måtte jobbe for en slikk og ingenting på storbondens eiendom, underlagt hans luner.

Kommentarer lenger ned på siden