På oppdagelsesferd til Galapagos

– Dette er som å være i Edens have, hvisket jeg til min svenske sidemann idet vi steg i land fra den lille gummibåten. – Tyvärr får jag inte bjuda dig på något äpple, repliserte han…

På Galapagos får du se iguaner i tusentall...! Foto: Polar-Quest

Reise & opplevelser

27. februar 2010

Tekst: Marianne Mowinckel

Hadde han hatt et eple i lommen, ville han antakelig blitt utvist. Til Galápagosøyene får du ikke ta med deg frø av noe slag, heller ikke et eple med frøhus. Før Galápagos-turistene forlater fastlandet i Ecuador, blir bagasjen gjennomgått av inspektører for å forhindre at fremmede organismer skal komme med til øygruppen.

Naturen og næringskjeden der ute skal forbli «uberørt av menneskehånd». Av samme grunn gis det liten anledning for turister til å bo på øyene. Man skal helst bare besøke skilpaddeparken på Santa Cruz og et par butikker, for så å gå direkte om bord i båt og ta en rundreise.

LEKENDE SJØLØVER. Vi har nettopp latt oss frakte fra «moderskipet» M/Y Coral, i gummibåt med påhengsmotor og mellom lekende sjøløveunger, for å gå i land på øya Espinola. Der ligger iguanaer i hundrevis på stranden og tar imot oss med blikk som signaliserer millioner av års visdom. Om de er så veldig vis er ikke sikkert, vår guide Billy sier at både de og kjempeskilpaddene har hjerner på størrelse med en ert.

Sally Lightfot-krabbene iler avgårde under beina våre, de voksne sjøløvene flytter seg dovent hvis vi kommer nærmere enn en meter (!), men fuglelivet er det kanskje det mest fascinerende: På Espinola støter vi på både blå- og grønnfotede suler – og på den endemiske Galápagos-albatrossen som har ankommet bare et par uker tidligere og er i gang med parringsleken. Hvilken start på en reise!

Endemisk betyr at noe har utviklet seg alene; isolert. Og Galápagos er kjent for mange endemiske fuglearter, som blant andre Darwin forsket på. Den samme Darwin hadde mye å gripe fatt i da han seilte omkring her ute. Naturen på øyene er merkelig, og dyrelivet unikt. Her er ingen ferskvannskilder. På de til sammen 18 øyene bor ca. 15.000 mennesker. Jeg vil tro flertallet er fiskere eller forskere.

FRODIGST ØVERST. Vesle Puerto Baquerizo Moreno er hovedstaden på øya San Cristobal. Herfra kjører vi i buss til Galapagera-parken. På veien ser vi tydelig hvordan øya er nærmest tredelt: Nederst er det tørt og goldt, nærmest et sølvfarvet spøkelseslandskap. Bare mangrovetrærne, som har lært seg å «leve av» saltvann, skinner i grønt. Det midtre partiet får nok fuktighet til at det er mange løvtrær og et yrende fugleliv, men jordsmonnet er ikke all verden. Øverst derimot, er det fet, mørk jord og masse fuktighet.

GALAPAGERA NASJONALPARK. I nasjonalparken møter vi elefantskilpaddene: godt over meteren lang hver av dem. De er sterkt utryddingstruet. Forskere fra hele verden steller de få eksemplarene som finnes her i parken og på forskningsstasjonen Darwin, som vi besøkte første dag. Der møtte vi Lonely George. Han er over hundre år gammel og den siste av sitt spesielle skilpaddeslag. 

Genovesa ligger ti timer unna kjernen i øygruppen. Øya blir ikke besøkt så ofte av turistbåtene. Den har et forunderlig, månelignende landskap og er et av de få stedene hvor du kan være sikker på å treffe den rødfotede sulen. Og visst har den skinnende røde føtter, men også et nydelig lyseblått nebb! På vår seiling videre kaller kapteinen oss opp på dekk: En delfinflokk hopper og danser på havet bortenfor oss, mens en blodrød sol synker sakte i horisonten…

EN FANGEØY. Isabela er den største av øyene, en av de få som er bebodd, og det av en befolkning som sies å være uvennlig. De vil ikke ha noe med turismen å gjøre, og er heller ikke vennlig innstilt overfor de forskjellige miljøverntiltakene som igangsettes. At UNESCO har definert Galápagosøyene som en del av den internasjonale kulturarven, blåser de av. De vil bare være fiskere, som de alltid har vært. Skjønt alltid? Deres fiskeritradisjoner er ikke mange generasjoner gammel. Isabela var en øy man skipet livstidsfanger til. Det er ikke så fryktelig mange tiår siden myndighetene på fastlandet ga opp den geskjeften. Men kanskje er menneskene på Isabela i ferd med å bli endemiske, som så mange andre arter på Galápagosøyene? Vi ser ikke andre mennesker enn hverandre. Heller ikke ser vi de forhatte «husdyrene». På Isabela har menneskeslekten i sin tid importert geiter. Dem er det etter hvert skuddpremie på. De er forlengst ville og spiser opp løvtrærne slik at fuglelivet skades. 

Det vi derimot ser, er iguaner i tusentall. Både haviguanen, som visstnok ikke finnes andre steder enn på øyene her, og landiguanen – som er noe større og helt annerledes i fargene; nyanser av sennep og gult vil en hobbykokk som undertegnede si. 

PINGVIN OG SKARV. Vår «ekspedisjon» gjør to strandhugg på Isabela, stadig med gummibåter fra M/Y Coral. Fra Tagus Cove vandrer vi til et sted med utsikt til den turkise og salte Darwinsjøen. Etter deilig lunsj og siesta som blir inntatt mens solen står på sitt høyeste, drar vi på «dinghytur» langs øya i gummibåtene. Vi kommer over en liten flokk galápagospingviner, verdens nest minste sådanne, og møter brune pelikaner med tunge, imponerende vingeslag og hakeposer full av fisk. Tidligere på dagen har vi også truffet galápagosskarven, som har usedvanlig korte vinger. Derfor kan den ikke lenger fly. Det behøver den ikke heller, for alt den trenger finnes i «gangavstand» fra redet på stranden. Og naturlige fiender har den knapt. Oss anså den åpenbart ikke som fiender. Vi rusler forbi to-tre meter unna redet med unger i, og det vekker ingen oppsikt.

EVENTYRLIG. Jeg sier med ettertrykk at denne turen var et eventyr, faktisk slik at livet mitt neppe blir det samme etterpå. Flere av de reiser jeg har tatt de senere årene, er av det slaget du kan vente med til du er godt voksen og vel så det. 

Lommeboken er gjerne litt tykkere nå, og behovet for komfort større – og reisevalget bærer gjerne preg av disse faktorene. Turen til Galápagos var så komfortabel som den kunne være, men la det være klart at M/Y Coral er intet cruiseskip og gummibåtene viser liten barmhjertighet med dårlige hofter. 

Selv om jeg er under 60, var vi mange som var over, og en del på 70-tallet også. Felles for alle 16 passasjerer var opplevelseslyst, for mange også en interesse for miljø og natur, mens andre var særlig opptatt av fugler. Selv var jeg ikke så bevisst dette da jeg dro avgårde, men jeg kom mye rikere hjem igjen!

Kommentarer lenger ned på siden