Interrail: Gøril og Hugos togreise

Vi forbinder interrail med unge mennesker. Men det er godt mulig også for voksne - eller evig unge - å ta på tur med tog. Gøril og Hugo fra Svolvær gikk på toget i Narvik og reiste gjennom hele Europa til Italia før de snudde nordover igjen.

Gøril og Hugo i fint driv gjennom Europa. Foto: Privat

Reise & opplevelser

17. januar 2010

AV GØRIL THRANE

Ingenting kunne passe bedre etter tre ukers togreise i Europa enn å bli fraktet hjem til Svolvær med den 45 år gamle hurtigruta ”Lofoten”. Det er som å reise i sakte kino. Vi får tid til å memorere det vi har opplevd de siste tre ukene. 

Å reise på interrail etter å ha passert seksti ble en utrolig opplevelse. Den viktigste forutsetningen for å legge ut på en togreise som dette, er at man ikke bare liker å reise med tog, men at man virkelig nyter det.

Interrailturen startet en torsdag i oktober fra Narvik. Billetter, pass, bankkort, noen kontanter og nistemat til første etappe var med. 

Vi fikk plass i sovevognen. Kupeen som kunne huse tre personer, hadde vi for oss selv. Nu startet turen, og som ekte vokseninterrailere pakket vi ut av de små tursekkene bøker, strikketøy, dagbok og hver vår ipod med favorittmusikk. Hugo hadde kjøpt tre små t-lys som gikk på batteri, og en liten høyttaler. Det ble god stemning da alt kom på bordet. Og la oss ikke glemme PCen. Turen skulle bli til underveis med den som verktøy.

Strekningen fra Narvik langs Rombaksfjorden mot svenskegrensen er en vakker bit av Norge. Vi tar de første fotoene.  

Neste morgen våkner vi litt fortumlet et par timer før Stockholm. Det er herlig, vi er underveis, vi kjøper kaffe i bistrovognen før vi går av på Centralstasjonen og er vi blant mennesker i en stor by.

Mens den ene passer bagasjen går den andre og handler kaffe og noe å bite i. Vi venner oss til å passe på sakene våre. Her har vi fått mange råd, og kanskje visste vi det fra før. Kort og kontanter bærer vi på innerlomma. Den som vil stikke av med fruens håndveske må nøye seg med håndkrem, leppestift og en pudderdåse.

Ombord i Sveriges Jernvägers hurtigtog til Danmark er vi i gang med den 20. reisetimen. Internettilgang, aviser, kaffe og frukt er inkludert på første klasse, og togvertinnen tilbyr seg å bringe mat fra bistroen. Snakk om luksus – på interrail! 

Bak oss sitter et par svensker i viktige telefoner. Den ene skal over i et nytt engasjement som leder for et milliardprosjekt – tydeligvis innen kriminalpolitiet. Naboen ved siden av er like oppunder deadline for en bok han skal gi ut.

Og der sitter vi. De vet ingen ting om oss. Hvis de i det hele tatt har lagt merke til oss, så viktig som de er. Tenk, så behagelig. Smådøse, lese, lytte til musikk, strikke noen masker og ikke tenke på så mye viktig. Lyden av toget har vi sluttet å høre. Bare når det bremser ned før neste stopp kommer vi på hvor vi er.

I og med at reisen skal bli til underveis, er vi avhengig av trådløst nettverk. Fra PCen sjekker vi overnattingsmuligheter. Vi har fått nettverkspassord fra togvertinna. Det er overalt mulig å få et pent og ordentlig hotellrom for under halve prisen av hva man betaler hjemme. 

Etter fem timer ankommer vi Malmö og suser over Øresundbrua som forbinder Sverige med Skjælland og København. Vi ankommer tredje land på reisen. 

Hovedbanegården på Vesterbrogade er et kjent landemerke. Her har vi begge ankommet tidligere. Hotellet ligger i gangavstand. Vi lurer på om vi har tatt med for mye bagasje, den kjennes tung… Sandaler, sommerklær og sånt, det kan jo komme en sommerdag.

Vi blir tre netter i København, rusler rundt i Tivoli, fortsetter ned Strøget, finner et hyggelig spisested, koser oss med danske smørrebrød, vandrer litt og oppdager at Rundetårn er bygd fast i en vakker kirke, går inn. Neste dag setter vi oss på en buss, hopper av ved Nørreport, lunsjer og busser tilbake. Hyggelig å se et området uten turister. På hotellet tar vi turens første klesvask. 

Vi har en hovedbillett, og for hver distanse videre må det bestilles sitte- eller liggeplass. Det enkleste er å foreta det på reisekontoret i stasjonsbygningene. 

Store skjermer på Hovedbanegården opplyser om tognummer og spor. Jo større jernbanestasjon, desto enklere å ta seg frem. Må man opp eller ned et nivå, er det rulletrapper og heis. Det skal vise seg at en av de største øvelsene er å løfte kofferten fra perrongen og inn i toget og det blir viktig å innarbeide knep for å spare på rygg og knær.

Neste etappe går til Paris. Vi reiser tidlig på formiddagen og må bytte tog tre ganger før vi kan entre sovevognen i Hannover. 

Dette ble siste tog-natt på denne reisen. Vi ble slengt både sidelengs og langsetter. Heretter ble det hotell om natta. Ikke det at det ikke var hyggelig i kupeen kvelden før – i alle fall i underkøya. Vi hadde slått ned det lille bordet fra veggen, satt frem telysene og gjennom høyttaleren strømmet Dean Martins mjuke stemme.

Togvertinna var ei frodig, tysk dame. Såpass bred at vi måtte smugkikke når hun gikk gjennom den trange gangen forbi sovekupeene. Hun bråstoppet skrekkslagen ved vår kupé, oppmerksom på lysene på bordet. Det tok litt tid før hun skjønte at de ikke var levende, men måtte klemme over flammen før hun ble overbevist.

Om Hovedbanegården i København virket travel, sto ikke Gare de l’Est i Paris tilbake. Vi dro direkte til hotellet og gjorde oss klar til familiebesøk. Jeg har ei kusine som har bodd i Paris hele sitt voksne liv. Vi fikk nummeret på bussen og gikk av noen hundre meter fra Eiffeltårnet. Godt å møte kusine Solveig. Vi var enebarn i hver vår familie, og vokste opp i Narvik.

Neste dag spaserte vi mot Eiffeltårnet, men i møte med køen som ønsket seg opp i tårnet, valgte vi bort denne severdigheten. Det samme gjorde vi ved Notre Dame. Vi ruslet heller rundt og iakttok folkelivet og dumpet ned på en fortauskafé. Det var Paris godt nok for oss. 

I tillegg tok vi en sightseeingbuss gjennom store deler av Paris. Avslappende og gir et fint overblikk over metropolen.

Etter tre dager kriblet det igjen i ”togfoten”. Neste tur skulle gå via Lyon og Toulouse og et lite stykke videre til den lille byen Castelnaudary. Tidlig neste morgen dro vi mot Gare d’Austerlitz. Metroen i Paris er enkel å bruke og der er rent og ordentlig. Vi føler oss trygg. 

I 1966 sto jeg som 17-åring på samme perrong med et rødt og blått silkebånd på jakkekragen. Den gang skulle jeg på språkskole i Syd-Frankrike.

Jeg må innrømme at jeg var ganske spent når jeg nu skulle gjøre samme reise 43 år etterpå. Den lille byen Castelnaudary lå der akkurat som før. Det virket ikke som om husene hadde fått ny maling eller at murpussen var blitt flikket på. Men det var utrolig koselig å se den igjen. Det gamle torget var i samme forfatning, alleen i hovedgata ble klippet ned for sesongen. Grand Bar lå på samme sted. Det var merkelig å gå inn der, bestille en cafè au lait og snakke med betjeningen. En generasjon yngre var de, men da jeg nevnte skolen på det gamle slottet Chateau des Cheminiers, hentet de ”le patron”, sjefen – en gråhåret mann på min alder. Alle i den lille byen husket skolen som opprinnelig var kun for jenter.

Vi tok taxi til slottet hvor skolen var, tre kilometer utenfor. Der hadde vi bodd og hatt undervisning for mange år siden, seksti ungdommer fra Europa, USA og Nordafrika.

Neste morgen toger vi sørover, og gjør et par dagers stopp i en liten by mellom Narbonne og Marseille. Det er merkelig å befinne seg i en ferieby ved Middelhavet så totalt utenom sesongen. Vi kan bare ane hvordan livet arter seg her om sommeren; se folk vandre tett i tett langs promenaden mellom restauranter og yatch’er. Båtene ligger her selv om menneskene er et annet sted. Men det er fremdeles varmt nok for en nordlending til å gå i sandaler og shorts. Det merkelige er at vi fortsatt velger de vanlige klærne, vi er tross alt i slutten av oktober!

Neste distanse går mot Nice. Byen vi forlater er liten og det er også jernbanestasjonen. Det er hverken rulletrapper eller heis. Kommer toget på spor to eller tre må vi bære koffertene ned ei trapp og opp ei ny trapp. Vi har forlengst skjønt at vi har tatt for mye med oss.

På denne etappen må vi bytte tog. Vi er begynt å like det, og det er spennende ikke helt å vite om vi kommer oss til riktig perrong før neste tog går. Men det holder hver gang.

Reisen langs Den franske riviera er fantastisk. Store deler av veien har vi Middelhavet på den ene siden og et vakkert landskap med vingårder på den andre. Vi stopper i små, hyggelige byer og tenker ofte på å gå av på en tilfeldig stasjon og bli der en dag eller to. Men uansett hvor god tid vi syntes å ha da vi startet, går dagene fort, og vi må videre for å komme oss hjem. Paradoksalt nok er jo det det egentlige målet!

I Nice befinner hotellrommet seg i et gammelt treetasjes bygg uten heis. Romnummeret er vevd inn i gulvteppet i gangen, og det er særdeles høyt under taket. Veldig koselig. 

Vi tar en kveldstur i sentrum – det er helg og mye folk. På en åpen plass mellom fine bygninger har en pianist trillet inn et piano. Folk stimler til og pengene klirrer i kassen. Maken til gatemusiker har vi aldri hørt. Vi må ta sats for å komme oss til sengs, for neste morgen skal vi til Verona. 

Det viser seg at vi skal med Trainitalia – det italienske jernbaneselskapet, og vi skjønner fort at det blir en annen opplevelse selv om vi fortsatt reiser på første klasse. De hvitmalte jernplatene utenpå vogna er oppflerret og rustne. I toget er renholdet dårlig, og setene er ikke spesielt komfortable. Det er første dag at vi ikke har bestilt hotellrom på forhånd, og vi føler oss som riktige interrailere. Blir det en hard trebenk på stasjonen i Verona, eller klarer vi å finne en seng? Det kribler i magen ved tanken på det usikre. 

Overnattingsformidling er tilgjengelig i stasjonsbygningen. Men det ble en morgen uten varmt vann eller internett. Vi føler oss litt lurt, men neste dag er det glemt. For turen til München gjennom Nord-Italia og Østerrike er vanskelig å beskrive. Glemt var Trainitalias dårlige standard, for her fikk vi en opplevelse av de store. Å reise gjennom alpelandskapet i Nord-Italia og Østerrike er som å bli sugd inn i en film av Ivo Caprino. På høyde med oss og toglinja var gress- og skogkledde åser, små alpelandsbyer poppet opp med jevne mellomrom og som kulisser reiste høye, snøkledde fjell seg. Himmelen var blå og sola skinte. Snakk om dagsetappe!

Da vi sjekket inn på hotellet i München fem minutter fra stasjonen, ble det jubel ved synet av baderommet. Vi hadde kun én tanke i hodet – klesvask.  

Tre uker går fort når man trives. Vi ble enig om å bli i Berlin noen dager. 

På Intercity Express-toget til Berlin fikk vi de beste plassene. Fra setene kunne vi se inn til togføreren. En skjerm viste togets hastighet og vi ble imponert da vi nærmet oss 230 km i timen. Reisen ble svært behagelig, vi inntok en deilig lunsj mens vi suste gjennom det tyske landskapet.

Begeistringen ble ikke mindre da vi ankom sentralstasjonen i Berlin. For et byggverk! Stasjonen er en av Europas mest moderne og prestisjefylte bygninger, ferdig i 2006. I stedet for å skynde oss å finne en taxi blir vi gående rundt for å beundre en stasjonsbygning!

Berlin i seg selv ble et av høydepunktene. Vi hadde hotell i ei sidegate til paradegaten Kurfürstendam, nær buss og undergrunnstasjoner. Neste dag hoppet vi på en sightseeing-buss. Inntrykkene er overveldende – vi passerer det ene praktbygget etter det andre, slottet Charlottenburg, kronprinspalasset, konserthuset, statsoperaen og rådhuset – for å nevne noen. Vi går av ved Brandenburger Tor og spaserer i Unter den Linden. Historien er med oss og tankene dreier seg om annen verdenskrig og tiden etter. I 1984 dro jeg over til Øst-Berlin. Jeg kan ennå kjenne den ekle følelsen da vi ble kontrollert og gransket av uniformerte menn på grenseovergangen Check-Point-Charlie, og jeg erindrer gleden over å være tilbake i Vest noen timer senere. Det ble en sterk opplevelse å besøke dette stedet igjen, bare dager før 20-årsdagen for murens fall. Fire dager i Berlin gikk fort, vi fikk ikke nok av byen. 

Fra Berlin til København fikk vi et flott intercitytog med internettilgang og restaurantvogn. Og som om ikke det var fin avslutning nok, så lå det et fint lag med snø over landskapet. Ingen tvil om at vi var på tur nordover, til annet klima og ikke minst til andre priser. Det fikk vi bekreftet da vi måtte overnatte på hotell i Bodø. 

Det var en god opplevelse å gå av hurtigruta i Svolvær – deilig å komme hjem. Og som så ofte ellers: I bunnen av kofferten lå det minst tre kilo klær og sko som ikke var brukt. Mon tro om man noen gang lærer!

Kommentarer lenger ned på siden