Gudrun – ærfuglenes matmor
I 60 år har Gudrun Jørgensen og familien drevet dunvær på Gremsøy på Røst. Etter hvert er det blitt et av svært få dunvær igjen på hele norskekysten.
- Denne artikkelen:
- Kommenter
- Tips en venn
- Bokmerk
- Skriv ut
- Rediger

Mellom mennesker
15. juni 2011
Vi møter den spreke 82-åringen sammen med datteren Marit hjemme på Grems¬øya, lengst sør på Røst. Huset ligger vakkert til på en liten halvøy og har sjøtomt hele veien rundt. På eiendommen ligger også en fjøs der sønnen Jan og hans familie driver med sau. Gudruns mann Oddmund var en vidgjeten rekvedsamler, og overalt er havets skatter brukt til stoler, bord, dekorasjoner og nyttegjenstander. Selv sjøbua er bygd av rekved. Det høye gresset, steingjerdet og all sjøtangen gjør eiendommen perfekt som bosted for verpesyke ærfugler. Slik har det vært i mange generasjoner. På hele Gremsøya er det tilsammen 8-10 husstander.
– Da min mann og jeg kom hit i 1950, var det allerede dunvær her med 50 ærfuglpar. I fjor var det rundt 70 par. Men på 1980-tallet hadde vi 187 rugende par på det meste, da var det fugl under hver en stein, forteller hun. Nå er datteren Marit hjemme for å hjelpe til med å bygge hus og reir. Det har hun vært med på siden hun var lita jente.
Mye arbeid. På Røst har de i århundrer bygget såkalte «ehus», ærfuglhus for å beskytte fuglene og gi dem skjul for måke, katter og andre rovdyr. Husene bygges gjerne av stein eller ved, og har ofte både vegg og tak. Inngangen skjules slik at fuglen skal kunne komme ubemerket inn og ut.
Ærfugl krever svært god rugeplass og er avhengig av å gi eggene god varme gjennom ofte kjølige mainetter. Hver fugl verper fem egg.
– I gjerdene lager vi dører slik at fuglen skal kunne passere trygt på sin vei mellom reir og vann, forteller Marit. Hver vår tar hun ferie fra jobben sin i omsorgssektoren og reiser hjem til Røst for å hjelpe sin mor. Så kommer hun tilbake i sankthans-tiden og hjelper til med å sanke inn dun og grovrense den.
Ederdun – ettertraktet vare. Dunet samles inn etter at ærfuglene har fått ut kyllinger og har forlatt reiret. Dette skjer vanligvis i juni. Mens ærfuglhunnen ruger, plukker hun av seg dun fra kroppen for å gjøre det varmest mulig for egget. Etter noen uker er hele reiret fullt av grå, myk dun. Ederdun er noe av det dyreste og mest eksklusive man kan skaffe seg for penger.
– Et kilo dun kan innbringe opptil 10.000 kroner, bekrefter de to. – Til en dyne av vanlig størrelse trenges det rundt 800 gram ederdun. Så mye dun kan få plass i en 25-kilos fôrsekk om den pakkes godt. Men når det pakkes ut og legges utover i solen, blir det et hav av dun, sier Marit.
Utdøende tradisjon. Som den siste igjen på Røst, vet Gudrun at dunværtradisjonen er utdøende.
– Vi holder på fordi det er så koselig. Jeg har det så trivelig – om våren, når fuglen begynner å «kokkle» i sundene, legge seg ned og gå rundt og lete etter reirplass. Fuglene kjenner oss etter hvert, og jeg snakker med dem, sier hun og ser ut av kjøkkenvinduet, nedover der et hundretalls ærfuglpar har sine hjem. Selv under trappen har hun flere ærfugler liggende på reir.
– Jeg håper at dette blir tatt vare på når jeg en gang blir borte, sier Gudrun.
Saken stod i VI OVER 60 nr.5/2011






0 Kommentarer
Kommenter