Bakersønnens bursdag

Han fikk servert brent brød i hele barndommen. Noen vil si at de hører det på stemmen til 60-årsjubilanten.

Mellom mennesker

30. desember 2011

Av Gro Berntzen

Historien er slik: Martha fra Bergen traff bakeren Norvald fra Sogndal gjennom en kontaktannonse. Da deres eneste barn var nyfødt, fikk Norvald jobb som baker på en bitte liten øy, Hernar, ytterst i Øygarden vest for Bergen.

– Der bodde vi nede på kaien, og min mor var redd for at jentene som fikk gå trilletur med meg, skulle miste vognen i sjøen. Heldigvis ble vi der bare et halvt år. Da fikk min far jobb på bakeriet til Forbundsforeningen på Laksevåg, sier Jan Eggum.

Norvald Eggum bygde egenhendig to hus, men sønnen arvet ikke hans handyman-talent. Moren var så redd for at gutten skulle skade seg, at hun holdt ham langt unna den hammeren og sagen faren brukte. Det første huset bygde faren i Fagerdalen vest for Bergen, av rivningsmaterialer etter krigen. Det var muligheten for folk som ikke hadde mye penger til å bygge seg egne hus hvis de hentet materialene selv. I første og andre klasse gikk lille Jan på Alvøen skole.

– Nylig traff jeg en som sa at hun hadde gått i klasse med meg der.” Og vet du hva, nå er jeg blitt oldemor”, sa hun. Da fikk jeg en påminnelse.

Han husker at faren ble hentet av en kar klokken halv fire om natten for å dra på jobben. Etter hvert ble moren deprimert av å bo på landet. Familien flyttet til Kringsjåveien på Laksevåg da Jan var ni. Faren fikk bare et halvt minutt til jobben, og sønnen kunne stikke innom og få sukater, rosiner og boller.

– Vi hadde jo alltid gratis brød, men de var litt brent. Det var de han kunne få med seg hjem.

Nå har Stemmen fra Vest har bodd i Oslo i mange år og er stamgjest på en kaffebar. Når Jan Eggum ikke er på turné, tilbringer han de fleste formiddagene her. Pløyer gjennom en bunke av dagens aviser, river ut kronikker og kulturstoff, drikker kaffe og studerer menneskene som kommer og går.  Inntrykkene lagres og blir til sanger som får oss til å nikke gjenkjennende til historien eller følelsen, slik at vi synger med i en slags melankolsk form for glede.

– Jeg elsker å gå på kafé og gjør det hver eneste dag. Det er der det pulserende livet er. Du er ikke alene ute i skogen, sier han på en måte som gjør at vi ikke spør ham hvor han har hytte.

Et steinkast unna ligger leiligheten der han bor med artistkollega Kaia Huuse og deres to barn, Bastian på seks og Hennika på to og et halvt. Nå sitter småbarnsfaren smilende og pratsom foran oss. Inni en fargerik dressjakke har han en krøllete blå skjorte som henger ungdommelig og uvørent utenpå dongeribuksene.

Mens mange ønsker å bortforklare denne åremålsdagen, har han som fyller 60 i desember, sunget det ut siden mars. Da ga han ut den første årets tre CD-er, som til sammen inneholder 60 låter. Feiringen toppes med en kjempefest i Grieghallen 10. desember.

– Hvis jeg hadde sett ut som jeg var 70, hadde jeg kanskje ikke gjort det, men jeg har fått mest kommentarer på at det er utrolig at jeg er 60. Likevel er det såpass traumatisk å gå over i de eldres rekker at enten kan du gå og gjemme deg, eller så kan du gjøre det motsatte, sier jubilanten og kaster litt på det fargete håret sitt.

Trubaduren innrømmer at 60 sanger er latterlig mange. De fleste har han hatt liggende i årevis. Han har garantert 500 melodier til og sikkert hundre tekstideer som kan bli til sanger. Han skriver nemlig tekst og melodi hver for seg. Det kan gå år før han leter fram teksten og melodien som passer sammen.

Jan Eggum går ikke tom. Nysgjerrigheten er drivkraften, og prestasjonsangsten har ikke fått ta ham. Medisinen er å jobbe kontinuerlig, reise rundt og holde konserter, møte publikum og produsere nytt hele tiden.

– Du kan bare sette deg på en stol og se ut av vinduet, så finner du noe å skrive om, sier han og får det til å høres lekende lett ut.

Våren 1970, da han sluttet på gymnaset, holdt han sin første betalte konsert. Honorarkvitteringen på 10 kroner har han ennå. Siden har han levd av å skrive tekster og musikk. Riktignok hadde han en liten nedtur på 80-tallet, men Gitarkameratene fikk fart på karrieren. Etter noen år i London, der han måtte gi opp popstjernedrømmen, har vi hørt stemmen hans her hjemme siden 1975. Det var komponist og musiker Johnny Sareussen som tok det unge talentet med til Kristian Lindemans kontor i CBS Records. Da 23-åringen tok fram gitaren og sang De skulle begrave en konge stor, var det ikke tvil hos platedirektøren.

– Kompositorisk, harmonisk, klanglig og musikalsk var han allerede da suveren, sier Lindeman som ga mannen platekontrakt, selv om han sang på bergensk.

På mange måter er han fortsatt en ungdom i sinn og skinn, bare ispedd en 60-årings erfaring. Det er selvsikkerheten som tilsynelatende preger ham mest nå. Fortsatt er det mye han er redd for, men han har lært seg å bruke det kreativt. De som har opplevd ham på scenen, blir overrasket over hvor morsom han kan være mellom låtene. Han er en ekte showmann som vet å skape kontraster.

Jan Eggum har den sjeldne kombinasjonen av ekstremt god selvtillit og angst. Moren ga ham begge deler. I ungdomsårene var han først og fremst skolelys, engstelig for det meste. Moren hadde jo innprentet ham at alt var farlig.

Foreldrene spilte og sang. Mamma Martha laget tekstene og var vokalist, mens pappa Norvald skrev låtene og spilte orgel eller trekkspill til. De opptrådte litt i private sammenhenger, men hadde aldri som mål å leve at det. Det ble laget et TV-program på 1980-tallet med ham og foreldrene. Det var deres kommersielle høydepunkt, men sønnen har masse opptak med dem og mener sangene i Gerd og Otto-stil kan gis ut på plate når som helst.

Min pappa maler bilder på LP-en Heksedans var en hyllest til faren. På dobbelt CD nummer to i år har han flere sanger om foreldrene, og han snakker veldig varmt om dem begge.

– Hun fortalte hvor skapet skulle stå i alle henseender, mens min far sto litt lengre bak og sa: ”Ja, ja.” I det siste har jeg tenkt på hva han mente med det, nemlig at alle saker har to sider. Det betyr at han var raus, sier sønnen. Selv får han samme betegnelsen når vi ber vennene beskrive ham.

Han får skryt for å ha holdt på vennskap fra langt tilbake. Jevnlig treffer han kompiser fra skoletiden og ungdomsårene i Bergen. Han imponerer med sin kunnskap om norsk popmusikk og er åpen for alle slags musikksjangre. Dessuten evner han å lytte til de unge. Han er like interessert i Alf Prøysen som i Thomas Dybdahl.

– Jeg kunne aldri ha funnet på å si at noe var bedre før, og jeg tror det ikke heller. Når unge musikere og artister er opptatt av min musikk, min ungdoms musikere og det jeg har gjort før, blir jeg glad og overrasket. Men hvorfor skulle de ikke det, og hvorfor skulle ikke jeg være opptatt av det de holder på med? Det er veldig sunt for musikklivet at det går begge veier.

– Du er over alt. Får du tid til barna dine?

– Ja, de får jeg tid til, men for lite. Spør du Kaia, vil hun nok si det, men jeg tar hele familien med på turné, som i sommer.

Etter en turné uten familien, må han ta morgenøktene med barna. Onde tunger har hvisket oss i øret at han snakker østlandsk med dem.

– Ja, for bergensere er det helligbrøde, men jeg innbiller meg at de ikke vil forstå meg. Det er selvsagt bare tull. Jeg klarer jo ikke å snakke skikkelig østlandsk heller, men det er i nærheten av det de hører resten av dagen, sier han litt beskjemmet og legger til:

– Jeg er ikke så flink til å være far, for jeg har så mange interesser utenom. Jeg er heldig som har 22 år yngre Kaia som mor til mine minste barn. Hun er en strålende mor.

Han har også svigerforeldre som kan hjelpe til, men han kaller dem ikke det, for han har aldri giftet seg og vil det ikke heller.

– Mor til Kaia er bare to og et halvt år eldre enn meg. Vi er veldig kompiser og kan glatt snakke om gamle dager, mens vennene til Kaia er midt i trettiårene. Med sjargongen og det de er opptatt av, får jeg det beste fra to verdener.

Datteren Frida på 31 år er han hanefar-kry av. Hun er anerkjent filmklipper, et yrke få vet betydningen av. I følge faren, som har greie på film, kan klipperen være like avgjørende som regissøren for hvordan historien blir fortalt.

I sangene sine dissekerer han våre moderne liv. Skaper gjenkjenning, men også melankoli fordi han setter fingeren på våre ømme punkter, som at vi ikke lever ærlig nok og kjærlig nok.

– Jeg plukker bare fra hverandre, så får hver enkelt finne sin medisin. For min egen del er det å holde på med det jeg liker. Jeg spiller mellom 80 og 100 konserter i året og skal være aktiv til jeg takker av.

Mens andre selger en og en låt digitalt på nettet, gir Jan Eggum ut CD-er. Det er fordi han selger plater på konsertene sine. Ikke alle artister liker å signere og selge plater etterpå, men da får han den kontakten med publikum som han er så glad i. Hans budskap til andre artister er at de må komme seg ut på turné hvis de vil selge plater.

– Jeg har skapt min mening med livet, som for meg er å være ute blant folk, være tett på, spille, synge og prate med folk, signere plater. Det liker jeg, men når jeg kommer fra legen og han har sagt at alt er i orden, det er da jeg er virkelig lykkelig.

Jan Eggum liker å prate om seg selv og å by på seg selv. Kanskje fordi han tør å være seg selv? At noen ikke tåler stemmen hans og sangene hans, lever han godt med.

Mange vil si at det blir for mye Eggum i år, og at han er blitt for høy på deg selv. At det er en fare for artister, har han også skrevet om. På en måte tar han brodden av alle ting ved å skrive en låt om det.

– Hvem korrigerer deg om du skulle bli alt for selvopptatt og selvsentrert?

– Kaia, kjæresten min, prøver å korrigere jo på det, men hun kommer ingen vei, sier han lakonisk.

Den storstilte feiringen gleder han seg til som et barn, men i tillegg til stolthet føler han også stor takknemlighet for at han får oppleve noe sånt. Å være 39, 49 eller 59 er fryktelig, men å runde ser han på som å begynne på nytt igjen.

At døden skal være belønningen på livet, synes han er en dårlig deal. Som holist tror han at alt henger sammen fra evighet og til evighet. Til Bastian, som kommer på den siste platen i år, synger han: ”Her i livets maskespill vet vi innerst inne at vi alltid har vært til og at vi aldri skal forsvinne”. Det er hans religiøse overbevisning.

– Jeg er opptatt av parapsykologi, men er usikker på om personligheten overlever døden. Det er det jeg grubler mest over nå.

Han tror vi går over i en annen eksistens og at det finnes en film om alt vi har gjort. Men han regner seg ikke som kristen. Når en hedning feirer jul handler om at han ikke tror på dogmet om Jesus, men liker å ha juletre, pakker og god mat. Derfor nynner han bare julesangene. Han kan ikke synge en tekst han ikke tror på.

Plateutgivelser blir fort blir historie og er dermed viktig å ta vare på, mener Jan Eggum. For tjue år siden ble samleren i ham vekket for alvor. Antakelig har han landets største popmusikksamling. På et ukjent sted i Bergen har han til sammen ti tusen LP-plater og singler i tillegg til noter, bøker, ukeblader og utrevne avissider knyttet til norsk popmusikk. Da han var medredaktør av Norsk pop og rock leksikon i 2004, var alle bildene i boken av hans plater. I årene som kommer vil han jobbe for å skape et museum. Det skal selvfølgelig ligge i hjembyen.

Det er så mye han har lyst til i årene fremover. Sangene hans er fortellinger, gjerne om et helt liv. Det er heller ingen ukjent tanke å gjøre noen av dem om til romaner. Men foreløpig har han nok med å synge om å være Moden mann. Godt voksen eller senior er ord han ikke kan fordra.

– Nei, da vil jeg heller ha tallet. 60 er helt topp!

Saken stod i VI OVER 60 nr.12/2011

ABONNER PÅ VI OVER 60

Kommentarer lenger ned på siden