Besteforeldre i klasserommet

Mange skoler har åpnet dørene for frivillige seniorhjelpere i klasserommene. Med suksess. Det viser seg at begge parter har nytte og glede av kontakten som oppstår.

Frivillige seniorer i skolen minsker avstanden mellom generasjonene. Og både barna og de eldre lærer av det. Crestock

Barn og barnebarn

31. januar 2010

Av Gro Berntzen

Mange barn har behov for å bli sett litt mer enn det en klasselærer kan makte. Da er det godt å få besøk av et menneske med tid og livserfaring. Enten de kallers seg skolebesteforeldre, lesevenner eller leksehjelpere. Poenget er at folk over 60 kan gjøre en frivillig innsats for skolebarn som trenger en hjelpende hånd og en ekstra klapp på kinnet. De som hittil har tatt utfordringen, er begeistret over hva de får tilbake. Og både elever og lærere roper om flere.

Storfornøyd. Nattland skole i Bergen er én av skolene som klapper i hendene over frivillige skolebesteforeldre. Barne- og ungdomsskolen deltok i et landsomfattende pilotprosjekt i skoleåret 2005/2006, men fortsatte på egen hånd. Hvorfor slutte med noe som er blitt en slik suksess?

Vi besøkte Nattland skole i 2007, og da hadde tre lærere gått sammen om å dele på den flotte ressursen. Annenhver mandag troppet Wenche Barman (77), Kari Meltzer (64), Frida Bratland Nilsen (71) og Britt-Marion Flatebø (70) opp på skolen. Vi møtte dem for å høre hva de syntes.

– Det er morsomt å observere og se hva som bor i barna, se hvor forskjellig de er. Noen tar i oss hele tiden og har stort behov for kontakt, mens andre klarer seg selv, sier Frida Bratland Nilsen.

– Håndarbeid er mitt yndlingsfag. Jeg synes det er gøy å lære dem å strikke og ta symaskinsertifikat, sier Kari Meltzer. Hun og de andre skolebesteforeldrene hjelper også til på skolekjøkkenet og med andre praktiske aktiviteter. Og så kan de fortelle fra gamle dager. Wenche Barman er blant dem som har opplevd annen verdenskrig og som husker hvordan det var.

– Barn elsker å høre hvordan det var før i tiden, sier hun. Den tidligere lektoren synes det er morsomt å forholde seg til mindre barn nå, og hun opplever at elevene er spesielt lydhør når hun forteller om krigsminnene. Og hun blir glad når hun merker at elevene viser henne tillit.

Sådde et frø. For ni år siden engasjerte rektor på Bøverbru, Per Olav Strande, noen eldre til å ta del i skolehverdagen. Dette inspirerte daværende utdanningsminister Kristin Clemet til å starte et landsomfattende pilotprosjekt, der skolene som er med får lage sin egen modell.

I 2005 ble Strande engasjert av Utdanningsdirektoratet for å lede prosjektet som har fått navnet Skolebesteforeldre. Erfaringene har gjort ham sikker i sin sak:

– Frivillige seniorer i skolen er kommet for å bli, og vi trenger flere. Det er bare å melde seg, sier han og håper at mange nye skoler vil gjøre bruk av dette.

Dette er en vinn-vinn-situasjon. Opplegget minsker fordommene mellom generasjonene og skaper trygghet. Samtidig lærer både barna og de eldre noe nytt.

En møteplass. Det har vært avgjørende for suksessen at hver enkelt skole har tilpasset opplegget etter eget behov, tror Strande.

Bøverbru-prosjektet har likevel vært modell for flere av skolene. Det går ut på å dele 1. til 4. klassetrinn inn i ulike grupper hver mandag. Det kan dreie seg om matlagning, uteaktiviteter, sløyd-, håndarbeid og lesegruppe, og skolebesteforeldrene velger selv hvilke gruppe de vil være i. Som en hyggelig start arrangerer syvende klasse en kafé for de eldre med vafler, te og kaffe. Kafeen fungerer som en rekrutteringsarena, men den beste rekrutteringen skjer ved direkte kontakt med eldre som bor i nærheten. Skolen er blitt en generasjonsoverskridende møteplass, og det er positivt for lokalsamfunnet.

Hele verden. I forfjor sommer deltok Per Olav Strande på en internasjonal konferanse i Australia. Det viser seg at forskere fra ulike verdensdeler jobber med generasjonsoverskridende arbeid. I enkelte land blir de eldre betalt for jobben de gjør i skolen, som i det svenske klassmorfar-prosjektet, mens det hos oss utelukkende er basert på frivillighet.

– Jeg liker frivillighetstanken bak dette. Det dreier seg om å skape en møteplass for ulike generasjoner, basert på lyst og motivasjon. De eldre skal ikke erstatte lærerne på noe vis, sier Strande. Han gleder seg over erfaringene med frivillige skolebesteforeldre.

Trenger flere leksehjelpere! I flere norske byer har Røde Kors tatt på seg jobben med å skaffe frivillige lesehjelpere. I Stavanger var atten skoler interessert, men det var ikke lett å få frivillige.

– Jeg føler meg litt som en foreldreerstatning og opplever at ungdomsskoleelevene setter pris på voksenkontakten, sier Ove Sembsmoen (64). 

Sivilingeniøren og den tidligere prosjektlederen i Statoil er gått av med AFP. Nå hjelper han ungdomsskoleelever på Kannik skole med leksene en gang i uka. Han synes det er morsomt å få bruke erfaring og kunnskap som han har tilegnet seg gjennom et langt liv.

– Det er spesielt realfagene jeg kan hjelpe dem med, men jeg er også samfunnsinteressert og glad i språk, sier han. Dessuten er det givende å treffe ungdom.

– Jeg håper bare at flere pensjonister som meg vil henge seg på. I større grad enn studenter har pensjonister tid og ro. Vi kan være stabile, gode rollemodeller. Samtidig fyller vi vår egen hverdag med mening, sier Sembsmoen.

Kommentarer lenger ned på siden