Hei til litteraturgruppa! Kunne ikke komme sist, men gleder meg til neste møte 16.2. Maria

Enda en bok jeg vil anbefale til dere som henger med på "trosopplæringen" på Forum, en bok skrevet av Jonas Gardell. Ja, det er den svenske komikeren og "rikshomsen" Gardell, oppvokst i en baptistfamilie, med" inderlig salmesang og bønner på sin mormors glassveranda", som har lagt bak seg 12 år med historisk-kritiske undersøkelser og studier. Resultatet er to bøker, "Om Gud", som i en kritikk i Ekspressen beskrives som " ett ambisiøst teologisk folkeutbildningsarbete". Gardell ble etter denne boken utnevnt til "Teologie hedersdoktor"ved Lund Universitet. .I 2009 kom boken "Om Jesus" på Tiden forlag. Anmelder E. Vinje i Moss avis sier "For de av oss som ikke har en humørløs tilnærming til historien fremstår "Om Jesus" tidvis som fornøyelig lesing der oppfatningene samlet og konservert i skoletiden får en enklere overhaling. Selv oppfatter jeg boken som et godt og og seriøst forsøk på en historiens korreksjon, et forsøk på å beskrive Jesus sin samtid. Grundigheten i argumentasjonen bidrar til det." Og anmelder T.Dishington Johansen, Bergens Tidene sier:"Velskrevet og kunnskapsrikt, rørende og vakkert, subjektivt og spekulativt....Nok en gang leverer han et gjennomstudert produkt, men denne boken utfordrer det teologiske lauget langt mer....Det er ikke vanskelig å like Gardells eksistensielle brytning med tekstene." Per Eriksen, Vårt Land: "Utgangspunktet for Gardell er at den historiske Jesus er en helt annen enn den Jesus vi møter i kirkens forkynnelse og blant vanlige troende, som hans mormor. De fire evangeliene er heller ingen direkte kilde til den historiske Jesus, selv om vi der finner spor av den virkelige Jesus. E tpar kriterier for å finne det ekte blant alle fromme og teologiske tillegg, er å lete opplysninger som dokumenteres i minst to uavhengige kilder, og dessuten at ting som ser ut til å stå i motsetning til kirkens lære, må antas å være autentisk.........Jonas Gardell går ufortrødent i gang i sin søken etter den historiske Jesus, og han gjør det med en glød som er hans bakgrunn i svensk vekkelseskristendom verdig. Han slår fast at ingen av evangelieforfatterne er øyenvitneskildrere, ja, de har antakelig ikke en gang vært i Palestina. Historiene deres er bare uttrykk for ulike fraksjoners oppfatninger om hvem Jesus var, eller burde ha vært....... Han var selvfølgelig ingen gudesønn som var steget ned fra himmelen, men han var et usedvanlig opplyst menneske som til fulle viste oss den grenseløst kjærlige guden. Han døde ikke for våre synder, og han ble antakelig ikke en gang begravet........Jesus forkynte ikke bot og omvendelse, men at alle er omfattet av Guds kjærlighet. " Gud er i alt, omslutter alt, forbinder alt med hverandre. Det går ikke an å skille skaperen og det han har skapt fra hverandre. Derfor kan du søke Gud i deg selv like bra som noe annet sted" skriver Gardell mot slutten av boka. Slik er den Gud Gardells Jesus viser oss." Og fra bokens baksideperm: " De flesta skelett man funnit från tiden som Jesus levde visar brist (mangel) på jern och protein. Kranier av fyrtioåriga menniskor har ofta få eller ingen tender kvar. Livet var hårdt och man dog ung. Endast en minoritet fick uppleva sin tjugofemårsdag Vi tenker oss gjerna Jesus milda, kærleksfulla leende. Legg nu till att leendet troligen var tandløst så får vi førmodligen en smula rettvisare bild. Kan vi tenka oss Jesus tandløs? Kan vi tenka oss honom obildad? ( ikke utdannet, ukultivert). Mycket lite av våra førestellningar om Jesus Kristus stemmer overens med den historiske Jesus fra Nasaret. En Jesus Kristus stiger fram før oss som en konung før at dømma levande och døda. Samtidig flyr en annan gestalt undan i skuggorna. En kort, mørkhyad(med mørk hud) man som åldrats i førtid av fattigdom och kringflakkande. En enkel handtverkare från den galileiska landsbygden som makten let avretta i førebyggande syfte ( hensikt). En man som spred budskapet om Guds rike. Spennande? Det her er bara børjan! Følj med Jonas Gardell på en omskakande spaning etfter Jesus". Og for Forumtrådens forfatter er dette selvfølgelig like tabloid og useriøst som alt annet som ikke passer med hans opplegg! Og kanskje har han rett? Hvem vet..........

Ønskes det å endre på tidspunkt for denne gruppen, så er det bare å gjøre det. Klikk på "Rediger". Husk å lagre.

Jeg kan desverre ikke komme på novembermøtet. Jeg nyter litt varmere klima en stund til i Murcia-regionen. men jeg kommer hjem i god tid for å feire jul med familien.

Jeg kan dessverre ikke komme på litteraturgruppe-møte i dag, torsdag 15. september, fordi jeg må gå på driftsstyremøte til en skole, da jeg sitter i dette styret. Ha et fint møte. Fint med en rapport fra hvordan det gikk.

Noen kloke ord om bøker fra Tor Åge Bringsværd: "Gjennom bøker lærer vi å se ting fra flere sider. En god bok gir oss nemlig muligheten til - for en kort stund - å være en helt annen enn oss selv, leve et helt annet liv - et helt annet sted! Den som leser (eller skriver) kan når som helst skifte alder, hudfarge og kjønn!". Aftenposten 20. august 2011.

”Det tause huset” av den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk - nobelprisvinner i litteratur. En intens familieroman som foregår i Tyrkia i løpet av noen sommerdager på slutten av 1970-årene. I Det tause huset forteller seks personer hver sin historie som til sammen utgjør romanen. I et gammelt, falleferdig hus i Gebze, sørøst for Istanbul, bor den nesten nittiårige enken Fatma sammen med tjeneren sin, den femtiårige dvergen Recep. Fatma lever i sin egen verden og behandler Recep stygt og nedlatende. Enda hun er fullstendig avhengig av han. Hun er en bitter kvinne og har sitt forvridde syn på verden. Hun klarer ikke følge med i tiden og hva som foregår rundt henne. I det tause huset lever alle hvert sitt liv. Hver sommer kommer de tre barnebarna hennes fra Istanbul; Metin går på videregående skole og drømmer om å reise til Amerika. Nilgün er student og venstreradikal og Faruk, den eldste, er en alkoholisert, skilt historiker. Vi blir også kjent med er Receps brorsønn, Hasan. Recep og hans bror er barn av Fatmas mann, Selâhattin og en tjenestekvinne. Det vet ikke alle. Akkurat denne sommeren blir fortiden dramatisk nærværende. Det tause huset ligner et klassisk drama, eller et Ibsen-skuespill, der mer enn femti år gamle hendelser kaster skygger inn i nåtiden og får skjebnesvangre konsekvenser. Fortiden fremkommer etter hvert i romanen. Da spesielt om Fatmas ektemann, deres forhold, og hans forhold til elskerinnen og deres barn. Hvorfor de bor i Gebze og ikke Istanbul, at han skrev på en encyklopedia og samtalene ektefellene imellom. Selähattins beundring for vesten i motsetning til islamske Østen. Kontra Fatmas konforme, holdninger og synspunkter forankret i en gammel kultur og religion. Noe hun fremdeles preges av og ikke klarer og komme seg ut av. Hennes liv blir er helvete fra fortid til nåtid. Dvergen Recep som er Fatmas tjener og hennes manns sønn, er limet i familien som med list og lempe holder det hele sammen. Han har en engels tålmodighet. Barnebarnet Metin vil at farmoren selger det gamle huset. Han er en intelligent gutt, forelsket i en overklassepike ved navn Ceylan, men klarer ikke å få sagt det til henne. Han er med i en rikmannsgjeng som driver rundt og kjeder seg på sommerstedet, men føler seg utenfor i gjengen. Han utfører en tåpelig bilutflukt med Ceylan. Barnebarnet Nilgün er også student, og bruker tiden til å lese bøker og aviser, sole seg og diskutere med sin eldste bror Faruk. Så er det Hasan som er med i en gjeng som har alle kommunister som fiender. Det er en politisk omveltning i Tyrkia i denne perioden. Mellom gammel og ny kultur, politikk og religion. De mest berørte personer i denne romanen på dette området er avdøde Selähattin og Hasan. Selähattin ble fordrevet fra Istanbul til Gebze. Og Hasan og gjengen driver med ”politisk” aktivitet, som vil si å terrorisere området, menneskene og butikkeiere. De maler slagord på vegger og gjerder, ødelegger butikker og stjeler. Hasan går på skole, men er lat og dum. Han har en skremmende, voldelig tankegang – og ser stadig seg selv om en kommende helt som alle en gang vil beundre. Hasan er forelsker i Nilgün, men Nilgün ”ser han ikke i det hele tatt. Det er klasseforskjeller mellom dem, selv om de lekte sammen som barn. Det gjør Hasan rasende. I det hele tatt er det mye, nesten alt, som gjør Hasan rasende. Hasan stjeler, lyver og overfaller til slutt Nilgün, noe som får tragiske konsekvenser fordi hun dør i slutten av boken. Forfatterens fortellerteknikk. Annenhver setning er hva fortellerpersonen tenker og hva den andre personen sier. Litt slitsomt og forvirrende å lese. Må virkelig konsentrere seg for å få med hva som skrives. Dette går ikke gjennom hele boken, men deler av boken. Det gjør den litt vanskelig tilgjengelig. Litt om tidsperioden og bakgrunnsforholdene i boken; 1970-årene. I 1971 førte streiker og voksende spenning mellom grupper på høyre og venstre fløy til et kupp. Generalene slo hardt ned på både konservative og venstreorienterte, og tusener ble fengslet. I 1972 gjenopprettet kuppmakerne parlamentet, og i 1973 dannet et reorganisert RPP under ledelse av sosialdemokraten Ecevit regjering sammen med partiet til de islamske fundamentalistene – det såkalte historiske kompromiss. Siste halvdel av 1970-årene var preget av en uoversiktlig parlamentarisk situasjon. Mangelen på politisk stabilitet førte til sammenstøt og gatekamper mellom ulike politiske grupper. Tyrkia var langt inne i borgerkrigsliknende tilstander på slutten av 1970-tallet, som resulterte i at tusenvis av mennesker ble drept. Tyrkias benektelse av folkemord og forfatteren Orhan Pamuk. Tyrkia gjennomførte et folkemord på armenere på slutten av 1. verdenskrig. Kalt den armenske deportasjonen, Armenia-massakren eller det armenske holocaust. Internasjonalt blir det stort sett ansett og akseptert at ca 1,5 millioner armenere ble drept eller døde av sult. Verdenssamfunnet betegner hendelsen offisielt som folkemord. I noen land (bl.a. Frankrike) er det faktisk straffbart å hevde at hendelsen IKKE var folkemord. Tyrkia nekter konsekvent å anerkjenne at det var folkemord, selv om de ikke benekter hendelsene. De anslår at ca 400.000 omkom. Tyrkia mener at osman-armenere døde som er resultat av sykdom, sult og intern-etnisk strid i den enorme forvirring som oppsto på slutten av første verdenskrig. Til tross for at Tyrkia offisielt benekter at dette var et folkemord, er det stadig flere tyrkiske lærde og intellektuelle som gir uttrykk for misnøye med regjeringens manglende vilje til samarbeid med det internasjonale samfunnet for å kartlegge hva som faktisk skjedde. I desember 2005 uttalte Tyrkias kanskje mest kjente forfatter, Orhan Pamuk, i et intervju at over 1 million armenere hadde blitt drept av den osmanske regjeringen. Tyrkia stilte forfatteren for retten, anklaget for å ha «fornærmet Tyrkia». Saken ble senere henlagt etter sterkt internasjonalt press. Det blir sagt at det omdiskuterte folkemordet på armenerne er det mest studerte etter holocaust.

Jeg "frisker opp" Potensgiverne og kommer gjerne den 19.mai! Sees!