BAKTANKEN - Et hus på landet

Jeg våkner en morgen, og bare vet det. At jeg må skaffe meg et hus på landet. Ikke en sånn falleferdig, rivningsklar rønne som forlengst har sett sine solskinnsdager. Heller ikke et oppussingshungrig pengesluk som skriker etter kjærlighet og omtanke. Nei, da tenker jeg mer på et moderne og lettstelt hus av det urbane slaget.

Anne Marit Hjelme, konstituert sjefsredaktør i VI OVER 60

Bolig og eiendom

21. mai 2010

Av Anne Marit Hjelme

Uten sprosser og skodder og gress på taket. Men med store vindusflater, åpne løsninger og flotte takterasser. Av typen penthouse-light i distriktet.

Mens jeg kler meg for jobbdagen undrer jeg på hvor disse altoppslukende tankene kom fra. Er det nok en virkelighetsfjern romantisk drøm om det gode livet på landsbygden? Med rautende kuer og bjelleklang fra sauer som aldri sover? Eller er det en dyptliggende lengsel etter det gode og enklere liv som herjet underbevisstheten min? Jeg velger å tro at det er lengselen etter mindre stress, grønne enger og ta-naturopplevelsene-tilbake som kaller.

Ivrig og målrettet søker jeg etter tilgjengelige objekter på nettet. Den ene åpenbaringen etter den andre viser seg på skjermen. Det er mye å velge mellom, mange drømmer til salgs. Og hver gang flytter jeg mentalt inn og tar bolig. Innreder og ser for meg teselskapet på terrassen. At jeg ikke er blitt «kallet» tidligere!

På en grønn flekk med skog på baksiden og fjorden på forsiden er jeg klar til å bygge nytt rede. Langt borte fra byens larm og støyende trafikk, eksos og estetiske forsøpling. Et farvel til bilhorn og fulle ungdommer, til billige kebabkiosker og hard asfalt. Alt dette skal jeg bytte ut med gruslagte smale veier, en nedlagt bensinstasjon og kilometervis mellom hver lyktestolpe. Jeg kan ikke tenke meg noe mer idyllisk og politisk korrekt enn lang avstand til nærmeste nabo, hjort i hagen og basar på lokalet hver lørdag.

Rart hvordan drømmer kan realiseres og livet ommøbleres. I løpet av kort tid er jeg dronning på åskammen og ihuga tilhenger av «the simple living». Du vet – den bevegelsen som setter det naturlige og enkle i sentrum. Som forlengst har tatt et oppgjør med de kommersielle kreftene, og sverger til grønn te og mer kontakt med egne verdier. De som spør hva vi egentlig vil med livene våre. Og som ber oss se med kritiske briller på samfunnsutviklingen, forbruksmønsteret og den egosentriske kulturen som råder. En «simple livinger» vil ikke jobbe helsen av seg for noen skillinger. Ikke kaste plast og papir i samme beholder, men kildesortere og grave dritten ned i hagen. Det handler om etikk og moral, om å ta et standpunkt. Og jeg har tatt mitt – og flyttet mot strømmen og på landet. Det føles godt å ha samvittighet!

Jeg smatter på det der jeg ligger, i hengekøyen. Hører på fuglene som slåss om å nå den høyeste tonen. Bekken som siler på min venstre side, båten som tøffer forbi. På himmelen er det minst ti soler og stillheten er øredøvende. Det er et postkort uten frimerke. Det skal ikke sendes til andre enn meg selv, har ingen hilsen på. Det er en ensom nytelse uten bruk av store ord. Det er den indre følelsen av velvære som teller.

I hengekøyen får jeg tid til det vi alle lengter etter i tidsklemmen mellom kontoret og sengen; refleksjon og ettertanke. I buddhismen heter det at hvis man eier mer enn sju ting, så er det tingene som eier deg. Jeg titter meg dovent rundt og konstaterer at jeg fremdeles er et gissel. Ting-gissel. En simpel wanna-be. Ser på det nye uterommet med det siste innen utemøbler og komfort. Tenker på boblebadet og det amerikanske kjøleskapet. For ikke å glemme grillen i kjøkkenøyen og flatskjermene – i flertall. Luksus, vil noen kalle det. Mens jeg ligger der og veier verdiene mine opp mot det livet jeg har skapt meg, innser jeg at «simple living» slett ikke handler om å flytte på landet. Snarere handler det om å gjøre bevisste valg for å redusere forbruket og maksimere gleden og nytelsen – for mindre penger. Det trenger ikke koste skjorta å ha fred i sjelen og nyte tilværelsen. Det er de små grep i hverdagen som teller.

Tenker jeg altså, mens jeg duver fram og tilbake i min aha-lignede boble. Jeg har i grunnen misforstått det hele og ser nå lyset. Designhuset på landet er bare juks og fanteri, et gedigent selvbedrag. For en enklere måte å leve på krever mer enn nærhet til naturen og selvplukkede egg fra egne høns. Det krever mot og tålmodighet, tro og kunnskap. Og en indre overbevisning som aldri gir en fred når fristelsene banker på, si nei til alt som kan kjøpes for penger. Det handler om å vise måtehold og si at nok er nok, når det er det. Sette menneskene i sentrum og la ting være nettopp det – døde gjenstander.

Jeg får en brå oppvåkning den ettermiddagen. En smertefull erkjennelse som krever handling og tillit til hjertets klang. Derfor lusker jeg inn i stuen, skrur på PC-en og leter meg fram til «bolig tilsalgs»-annonsene på nettet. Det er ikke så mange hus tilsalgs på landet lenger. Det er bra, da ordner det seg – det er sikkert flere drømmere der ute. Og jeg kan returnere til min enkle leilighet i byen i visshet om at min periode med «heavy living» er forbi. Det var ingen lengsel. Det var bare et øyeblikks innskytelse.

Kommentarer lenger ned på siden