Fall med farlige følger

Hvert år brekker 9.000 nordmenn lårhalsen. Kvinnene er mest utsatt. Er det mulig å styre unna disse bruddene? Ja, men det kreves innsats og bevisste valg for å unngå å falle.

Ill: Crestock

Sykdom

18. august 2010

Hoftebrudd er en samlebetegnelse på brudd i lårhalsen og brudd i overgangspartiet mellom lårhalsen og lårbeinet. Brudd i lårhalsen skjer dobbelt så ofte som brudd i overgangspartiet. Forekomsten av hoftebrudd vil stige dramatisk i fremtiden. Globalt regner en med en økning fra 1,66 millioner brudd i 1990 til 6,26 millioner i 2050.

Rammer de eldste. Av de cirka 9000 som pådrar seg hoftebrudd hvert år i Norge, er gjennomsnittsalderen 80 år. 72 prosent av dem er kvinner. Hoftebruddpasientene bruker 150.000 liggedøgn i sykehus hvert år og Norge bruker ca 1 milliard kroner på disse bruddene hvert år.

De fleste hoftebruddene skjer i hjemmet, men en undersøkelse fra Oslo viser at etter noen dager på sykehus ble hele 77 prosent utskrevet til en institusjon– de  fleste for å gjennomføre videre rehabilitering. For noen bidrar hoftebruddet til at de må på sykehjem. Mange får gangvansker – ofte kombinert med smerter. Det første året etter bruddet dør mellom 20 og 25 prosent.

Hvorfor knekker vi hoften? Nesten alle hoftebrudd hos eldre skyldes et enkelt fall på gulvet, i trappa eller på gata. Beinet knekker på grunn av beinskjørhet – også kalt osteoporose.

Mens de yngre har tendens til å falle forover, faller eldre gjerne rett ned, lander på baken og får stort trykk mot hoften. Hoftebrudd skjer altså hos eldre og skrøpelige på grunn av at de faller ofte, gjerne slik at hoften får belastningen og beinet tåler lite på grunn av osteoporose.

Hvorfor faller så mange? De to viktigste risikofaktorene for å falle er tidligere fall og høy alder. Kvinner faller oftere enn menn. De fysisk aktive holder seg oftere på beina enn de inaktive. Andre forhold som disponerer for fall er dårlig syn, underernæring og lavt blodtrykk.

Mange medisiner øker faren for å falle. Spesielt gjelder dette beroligende medisiner og sovemedisiner. Generelt kan vi si at høy alder, fysisk skrøpelighet og uheldig medisinbruk forklarer de fleste av fallene som medfører hoftebrudd.

En person som tidligere har vært stødig og plutselig begynner å falle, skal undersøkes snarlig av lege. Nyoppstått falltendens kan være et viktig symptom på en akutt sykdom.

Beinskjørhet. Skjelettet blir skjørere med økende alder, men også andre forhold har stor betydning. Kvinner er mer utsatt for beinskjørhet enn menn – mye av dette skyldes tapet av østrogen i overgangsalderen. Arvelige forhold har stor betydning. Er mor beinskjør, blir gjerne datteren det også. Spinkel kroppsbygning, lav fysisk aktivitet, røyking og stort alkoholforbruk øker risikoen. Medisiner som kortison og cellegift kan ha osteoporose som bivirkning.

Dårlig ernæring og et lavt inntak av kalk og D-vitamin har stor betydning. Mange må ta tilskudd for å få nok kalsium hver dag, og D-vitamin er nødvendig for opptaket av kalk i tarmen og for innleiring i skjelettet. Gode kilder for vitamin D er tran, fete fiskeslag og sol. Mange må ta tilskudd i den mørke årstiden. Det finnes flere medisiner for osteoporose, men ikke alle har vist sikker effekt på lårhalsbrudd.

Behandling av osteoporose er viktig, selv om fallforebygging er aller viktigst. Fysisk aktivitet er kjernen i all forebygging og behandling. Vektbærende øvelser har effekt på beintettheten, og kutt røyken – også for skjelettet sin del.

Behandling ved brudd. Så godt som alle hoftebrudd blir operert. For å få beinfragmentene i anatomisk rett stilling, legges pasienten på et strekkbord og den skadde foten settes inn i en strekksko. Den er skrudd fast til en plate som kan justeres og som holder beinet stille i den posisjonen som ortopeden ønsker. Ved å strekke og vri på beinet kan legen få de knekte beina til å gli inn i hverandre slik de var før. Da blir det skrudd skruer gjennom lårhalsen og inn i lårbeinshodet.

Ved brudd i overgangspartiet mellom lårhals og lårbein brukes en plate som skrus fast tett inn mot lårbeinet. Gjennom en hylse i ene enden av denne platen skrus en skrue inn i lårhalsen. Et godt resultat betinger at skruene fester godt i beinsubstansen.

For hoftebruddspasienter er det er etter hvert blitt vanlig med egne sengeposter, der det arbeider både ortopeder og geriatere. Disse avdelingene blir gjerne kalt for ortogeriatriske. Ortopedene opererer bruddet og følger opp dette, geriaterne gjør en totalvurdering av pasienten og leder den første delen av rehabiliteringen.

Rehabiliteringen. I de første ukene etter operasjonen vil det være gunstig for tilhelingen at man ikke belaster det skadde beinet fullt ut. Den ansvarlige ortopeden gir individuelle instrukser for dette. Alle som kunne gå før bruddet, må starte gangtrening med «prekestol»  etter få dager og siden gå over til andre ganghjelpemidler. Et overordnet mål er å oppnå samme gangfunksjon som før bruddet.

Fysioterapeuten har treningsprogram som blir tilpasset den enkelte, kan gi råd og oppmuntre, men det er du som må trene!

Rehabiliteringen kan foregå hjemme, gjerne med støtte fra et fysikalsk institutt, men da bør de gjennomføre i alle fall siste del av rehabiliteringen i en rehabiliteringsavdeling.

Komplikasjonene. Det er ikke uten grunn at hoftebrudd er en fryktet tilstand. Mange får komplikasjoner. Spesielt utsatt er de som var skrøpelige før bruddet. De første dagene etter truer liggesår, lungebetennelse og blodpropp, og mange blir forvirret. Flere går også inn i depresjoner. Det kan forsinke rehabiliteringen mye.

Noen kan tape mye blod på grunn av bruddet og operasjonen og slite med anemi i flere uker. Lokalt i hoften lurer det også farer. Skruene kan løsne, hoftekulen kan bli deformert på grunn av opphevet blodtilførsel og en sjelden gang kan det bli infeksjon rundt skruene, i leddet eller såret.

Velger vi å se positivt på det, blir hele 40 prosent omtrent like friske og førlige som de var før bruddet.

Kommentarer lenger ned på siden