Besværlige familerelasjoner

Mange som oppsøker psykologiske helsetjenester sliter med forholdet til egne voksne barn. Det kan handle om uoppgjorte konflikter, forventninger om mer kontakt, mer hjelp, forholdet til barnebarn, osv.

Foto: Crestock

Mental helse

09. juli 2010

Familierelasjoner er ofte kompliserte, og det er mange forventninger fra begge sider som det kan være vanskelig å innfri. Som foreldre har vi store forhåpninger til hva barna skal være for oss, og hvilke behov de skal fylle. For mange er barna selve meningen med livet, og noe vi investerer mye i. I studier av forholdet mellom barn og foreldre viser det seg at den yngre generasjonen likevel er mer negative i sin beskrivelse av kvaliteten på forholdet til foreldrene enn det foreldre er i sin beskrivelse av forholdet til sine barn. Dette er mest uttalt i tenåringsfamilier, men gjelder over hele livsløpet. Relasjonen mellom foreldre og barn innebærer altså utfordringer og potensielle konflikter uavhengig av alder og modning. Når en person oppsøker psykologisk hjelp vil konflikter med voksne barn ofte ikke være inngangsbilletten eller det den han eller hun oppgir som grunn for å søke hjelp. Familiekonfliktene blir som regel avdekket underveis i behandlingsforløpet.

Det følgende eksempelet beskriver en pasient som i utgangspunktet var henvist psykolog for utredning og behandling av depressive symptomer. I forbindelse med kartlegging kom det fram at mannens største bekymring var det vanskelige forholdet han hadde til sine voksne barn.

Peder er 74 år. Han er skilt, har to døtre, en sønn og fem barnebarn. Han har en kjæreste som han har truffet i forbindelse med at han er aktiv i det lokale turlaget. Peder har lite kontakt med sine to døtre. De oppsøker ham sjelden, det er alltid han som må kontakte dem. Peder opplever at døtrene ikke helt vil godta at han har funnet en ny kvinne.

Barnebarna, som nå er mer eller mindre voksne, ser han sjelden. Sønnen derimot, har han mer kontakt med. Han har ny kone og små barn, og det hender at Peder er barnevakt for disse barnebarna. Likevel savner han kontakt med døtrene og de andre barnebarna. Han er skuffet over at døtrene ikke ser ut til å anerkjenne det livet han nå lever, samtidig som han sliter med skyldfølelse for at han tidligere ikke var nok til stede som far. Han opplever at dette går utover hans trivsel i hverdagen.

Kanskje kjenner du deg igjen i dette eksempelet, og opplever noe av det samme i forholdet til egne voksne barn. Hva kan du selv gjøre for å løse opp i denne type konflikter?

For det første er det viktig å erkjenne at konflikter også er til stede mellom gamle foreldre og voksne barn, og at det i de fleste familier eksisterer en slags balanse mellom konflikter på den ene siden og gjensidig støtte og solidaritet på den andre siden. Trolig vil det kunne hjelpe at du kommuniserer åpent med dine barn, og formidler hvordan du som forelder ønsker kontakt, hvilke behov du har for kontakt, osv. Er det noe i dine barns livssituasjon som kan forklare at de tar mindre kontakt? Middelaldrende barn står ofte i en klemme mellom egne barns behov og gamle foreldres behov, i tillegg til at de skal ivareta jobb, parforhold osv. Kan det tenkes at det vil hjelpe at du uttrykker forståelse for en slik tidsklemme? Å øve seg i å være fleksibel i møte med personer vi har et nært forhold vil på sikt styrke relasjonen, og øke sjansene for at fleksibiliteten blir gjensidig.

Tekst: Psykolog Linn-Heidi Lunde. Artikkelen stod på trykk i VI OVER 60 nr.5/2010

Kommentarer lenger ned på siden