[brukar]

Dette var da skremmende betraktninger Per Magnus. Kan det / er det virkelig så dystre holdninger i det unge samfunn i dag?

På en vis skal man kanskje ikke la seg overraske, for ungdommen har nok ikke forandret seg nevneverdig på et spesielt punkt. Vi, og også de, - suger til seg, - som trekkpapir, - all aktivitet som skjer rundt seg i samfunnet. Og lagrer det mye bedre enn noen skolelærdom ville fått inn bak hjernebarken.

Og det skal vel heller ikke underslås at på 50 og 60-tallet var nok vi forskånet for mye av den påvirkning de samme alderstrinn blir eksponert for i dag. For ikke å bli stemplet som rasist, vil jeg allikevel mene at mye av den holdning og innstillinger som blir utøvd i samfunnet i dag, ble vi mer eller mindre skånet for. Og ungdommen tar etter de voksne, dengang som nå.

At vi gutta gikk rundt og kalte jentene våre for tisper, er ikke det jeg husker. Da skulle de jaggu har lurt en gutt grundig. Vi var vel mere på kjærestestadiet, enn på tispestadiet. Men som sagt, dette er erindringer sett gjennom mine øyne. Jeg var kanskje noe "softere" enn gjennomsnittet av guttene. Make love, no war var vel kanskje mere gjeldende paroler den gang enn nå. Floverpower var så søtt at det nesten ble klissete.

Felleskjærligheten og omsorgsvyene har muligens falt på gudenes offersted. Blir de forespeilede holdninger forsterket som tiden går, kan vi kanskje være glade for at vi har blitt såpass aldrende som vi har, og synes synd på våre barn og barnebarn, og hva de eventuelt må gjennomgå i framtiden. Kyniskt?
Flemming

[carol 45]

Kan ikke si at jeg kjenner meg igjen....den beskrivelsen av ungdomen...men,bevares, tviler ikke at de finnes.Når det er sagt så finnes det mange flotte ungdomen også.
Lurer på om det kan ha noe å gjøre med miljø i hjemene de vokser opp i Er mann oppvokst i et hjem der det vises gjensidig respekt så tror jeg de får litt mer å fare med når de forlatter den.Mee..n, det finnes vel ingen regel uten untakk som mann sier.
Likevell i dagens samfunn, preget av skillsmisser og stress,tror jeg mange ungdom mangler voksen kontakt.Tror ikke de blir så fort voksen som i "gamle dager"
Vår velferdssamfunn gjøre oss mer i stand til å "dulle "(om mann kan kalle det det) med de i oppvekstene og så skal de plutselig være voksen den dag de fyller 18 år.

Ha en fin ettermiddag
Carol 45

[Hans]

Jeg er overrasket over at så mange av innleggene angående likestilling i hjemmet indikerer at mannen generelt bidrar for lite, at kvinnen tar mere ansvar for det som skal gjøres i et felles hjem. Det er ikke min oppfatning at det er en generell trend i Norge idag, og ihvertfall ikke i parforhold med barn.

Det er vel også en tendens til å bedømme mannen etter hvor mye han bidrar med når det gjelder de tradisjonelle "husmorsyslene" som vasking, rydding, matlaging og barnepass. Her er det nok kvinnene som bidrar mest. Men det er mange andre ting som også skal gjøres i et hjem, og på flere områder her bidrar menn ofte mer enn kvinner. Eksempelvis hagejobbing, vedlikehold av hus, stell av bil, oppfølging av økonomi osv.

Når alt tas i betrakting så tror jeg ikke arbeidsfordelingen hjemme er så skjev idag, og jeg tror ihverfall at det er et fåtall tilfeller hvor det at mannen bidrar lite fører til at kvinnen føler at hun ikke kan velge et krevende og interessant yrke. De fleste menn er jo også åpen for å diskutere slike ting hvis kvinnen tar et initiativ.

Når det gjelder bruk av uttrykk som "bitch" og andre mobbekarakteristikker, så må vi menn ta mye skyld. Men kvinner er heller ikke skvetne når det gjelde bruk av stygge karakteristikker mot sine medsøstre. En kvinnekrangel kan ofte være ordmessig verre en en "mannekrangel".
Hans

[Per Magnus]

Ja, bevares, det finnes stort sett flott ungdom. Men det er en stor gruppe som også har latt seg påvirke av en stemning som er problematisk å forholde seg til.

Min egen pode er nok ikke i den alderen at slikt påvirker han skikkelig, og han lytter da til allslags musikk også. Han synes det er fint med en pappa som har en stor platesamling han kan lete etter gullkorn i, og er også stolt når han finner plater som pappa har bidratt til produksjonen av. Mer eller mindre altetende kan han kalles.

Det gjelder ikke alle. Vi husker selv fra vår ungdom at det var musikkgenre som vi var mer opptatt av enn andre, men den ensrettingen i smak som bl.a. den norske musikk-kanalen The Voice står for gjør faktisk at med dagens store utvalg blir likevel mainstream-kulturen ekstremt begrenset. Det er enten glatt og overprodusert amerikansk r'n'b og rap eller såkalt trance. Begge disse altoverskyggende musikk-genrene preges av tvilsomme holdninger til kvinner, der kvinner hovedsaklig er gjort til objekter. Derfor skal dere være glade hvis de unge dere kjenner har en videre musikksmak, for i det tilfellet får de i alle fall ikke bare de impulsene.

Jeg ønsker ikke at min lille gutt ikke skal lytte til rap og trance. Vel, det siste kan jeg godt klare meg uten, for den genren ville det plaget meg å høre fra gutterommet hele tiden. Kjedelig er bare forordet. Det som er viktig, det er at vi som er foreldre idag er obs på dette, og prater med våre barn om det. Om verdier og menneskeverd, og dermed skaper en motvekt mot det som idolene forteller dem. For idolene er som oftest voksne mennesker som ofte ikke mener dette på fullt alvor, men den underliggende humoren er ofte ikke en ungdom istand til å se. Derfor prater jeg ofte med min gutt om hvordan han skal forholde seg til jenter, og at jenter er like verdifulle som gutter.

Det er slik at vi ikke må distansere oss for mye fra deres liv, og der ligger nok endel av forskjellen mellom barn. Mange har foreldre som følger med, og som våger/orker å prate med barna om hvordan de skal oppføre seg utenfor hjemmet. Oppdragelse er kanskje litt oversett i et samfunn der foreldre sliter med tidsknipen. Kanskje vi bør jobbe litt mindre for å få råd til Mercedes eller andre statusobjekter, slik at vi får tid til å være sammen med barna og prate med dem. For barnas utfordringer er større enn noensinne, og de trenger en voksen til å lede dem gjennom oppveksten i enda større grad enn det vi trengte. Medias makt er stor, og den makten må vi ta tilbake til familien. Det er en stor utfordring å være foreldre i dag, og jeg håper at de er klar over det. Svært mye er annerledes med media som så ekstremt tilstedeværende, men likevel med så få valg i realiteten. Og medias betydning og rolle i barn og unges hverdag må ikke undervurderes.

Jeg håper også at jeg svartmaler litt, eventuelt at også denne kulturen får sin backlash. Og det siste er vel ikke utenkelig, for slike kulturer får neppe skikkelig grobunn. Og til dere som har mye kontakt med barn så vil jeg oppfordre til å prate med barna om likestilling og likeverd. Vi må unngå at bildet som deler av media gir dem om de temaene blir deres eneste påvirkning utover skolen. Det er sjelden slik at foreldre vet hvordan de unge oppfører seg utenfor hjemmet, og det må de ta høyde for. Det gjør i alle fall jeg.

[brukar]

Oi, - her ryr det inn med stikkord til en diskusjon langt ut i de små timer. He he, nei, skal ikke skremme vannet av noen. Men Hans hadde et par gode.

likestilling i hjemmet indikerer at mannen generelt bidrar for lite,

Noe av den dårlige samvittigheten hos oss gutta ang. disse bidragene ligger ofte i det faktum at alt for mange har et yrke som gjør deres opphold i hjemmet minimalt. Som for eksempel meg selv, - som var på farten 400 døgn i året. Slik virka det i alle fall alt for ofte. En trailersjåførs kalender finnes ikke røde dager. Kun svarte, og et par i måneden med røde prikker. Vi kunne jo holdt oss hjemme,men den faller jo på sin egen stengrunn. Hva skal så sjøfolka si i den sammenheng?

når det gjelder de tradisjonelle "husmorsyslene"

Her peker Hans på noe vesentlig. Jeg trenger ikke å utdype det. Alle vet allikevel hva som menes.

En kvinnekrangel kan ofte være ordmessig verre en en "mannekrangel".

Unnskyld at jeg drar på smilebåndet. Det har nok ikke så mye med saken å gjøre denne historien som falt meg i hu, da jeg leste denne setningen. Men det basketaket som oppsto på et dertil egnet sted for et par "gledesdamer" i Kobe´s "handlegater på 80-tallet, lar seg ikke beskrives uten at noen springer å brekker seg. Det var det desidert verste håndgemeng jeg har vært vitne til, - uansett kjønn. Og det kun med hendene. Jeg holdt selv på å få stryk da jeg ville stanse de. Dette ble til slutt en bisarr intim-underholdning. Gevinsten? He he, en norsk sjømann.(hadde det ennå vært meg )

Vår velferdssamfunn gjøre oss mer i stand til å "dulle "(om mann kan kalle det det) med de i oppvekstene og så skal de plutselig være voksen den dag de fyller 18 år.

Et godt poeng carol. Nå skal man ikke som meg, pådra seg ei "ørtæv" om man kommer klagende heim fra skolen, fordi man har fått juling. Men å gå til den andre ytterlighet med "gullet mitt" , og "stakkars sweethart" som blir igjen overøst med "trøstegaver" og alskens lovnader om bot og bedring, blir like intetsigende. Har nok merket i nære kretser hvordan ungen(e) med glans manipulerer mora til de grader, bare ved å ha fått litt grønske nede på buksa. Og derved henfaller til hysteriske hikst, like før lovnadene blir lagt på bordet. Og eneforsørgeren, som i dette tilfelle er mor, går i samme fella , gang på gang. Og får til slutt en anstrengt økonomi.

Og det siste er vel ikke utenkelig, for slike kulturer får neppe skikkelig grobunn

Jeg håper virkelig du får rett i den antagelsen Per Magnus.
Sitter igjen med følelsen av at heller ikke dette var noen særlig trøst og oppreisning for hverken kvinnedagen eller likestillingen. Men at disse to tema er mangslungen, er vel hevet over enhver tvil.
Flemming

[lulu]

Vi skal være glade for at kvinner har kjempet fram likestilling og klart å gjennomføre så mye bra! I Norge har vi kommet langt i forhold til andre land, og spesielt innvandrerkvinner møter problemer. Men hv orfor skal "kvinneyrker" være så dårlig betalt? Hvorfor må jeg kjøre truck istedenfor å jobbe i barnehage hvis jeg vil tjene penger? Jenter som tar høy utdannelse opplever ofte at det er vanskelig å kombinere yrke med å ha familie (barn). Skal du gjøre karriere må du jobbe mer enn 7-8 timer, være fleksibel og tilgjengelig for møter på kveldstid, reising etc.Da er det viktig at en har valgt å stifte familie med en mann som deler på ansvaret for familien. Det vil si være hjemme annenhver dag når ungen blir syk. Handler inn mat og lager mat osv. osv.

[Per Magnus]

Undersøkelser viser at kvinner i lederstillinger har en grense for hvor høyt de ønsker å klatre i karrieren. Og det er jo en ærlig sak, som jeg personlig kjenner meg godt igjen i. Det er faktisk en grense for hvor mye jeg vil jobbe for å tjene de ekstra kronene.

[brukar]

Jeg vet ikke helt lulu, det blir for meg en tosidig sak, - arbeide mere for pengenes skyld, eller arbeide mere for å tilfredsstille arbeidsgiver. Det siste har jeg også opplevd kan være nødvendig.

For sier man nei til ekstra / overtid mere en for eksempel to ganger, blir man kanskje risikere å ikke spurt mere. Og ymter man frempå om litt ekstra senere en gang, har jeg opplevd å få det til svar at deg er det jo ikke noe vits i å spørre. Du vil jo ikke jobbe allikevel.
Så det er mange flere skjær i sjøen enn man først kan ane. Både for kvinner og menn , - i dette arbeidslivet.
En arbeidsleders nykker og daglige humørkurve, kan være en like stor prøvelse, som selv arbeidet. Og trenger ikke å ha noe med kjønnskvotering av arbeid / fritid å gjøre. Menneskelige diskvalifikasjoner i et ledersjikt, kan forsure for utrolig mange. Det kan mistolkes, og dermed ruller snøballen. Avveininger privat/arbeid har vel alltid vært et dilemma for begge parter, - slik sett.
Flemming

[atidemann]

Hva gjenstår?
Lik lønn for likt arbeid, og trygg omsorg for barna når foreldrene er på jobb. Det ville løse mye. Det blir knuslete å redusere spørsmålet om likeverd mellom mann og kvinne til arbeidsfordeling i heimen.
Rikke

[Per Magnus]

Hva gjenstår?
Lik lønn for likt arbeid, og trygg omsorg for barna når foreldrene er på jobb. Det ville løse mye. Det blir knuslete å redusere spørsmålet om likeverd mellom mann og kvinne til arbeidsfordeling i heimen.
Rikke

Det har du helt rett i, Rikke. Vi har nok en tendens til å ønske en forenkling av slike problemstillinger, men virkeligheten er alltid mer kompleks enn det nettdebatter indikerer. Det ble forresten tidligere nevnt det med sjømenn. Det sier seg selv at en sjømann ikke kan vaske badet når han seiler gjennom Suez-kanalen, men han kommer jo hjem av og til.

Da jeg var veldig liten var min far borte fra hjemmet et halvt år i slengen. Etter noen år med oppdrag i Kuwait og USA endte han opp som chief på Norges første forsyningsskip, Tønsberg-rederiet Bugges Sea Stork (som også ble det første moderskipet for ubåter). Da fikk vi barn se ham mye oftere, og vi fikk også muligheten for å besøke ham på båten når han den lå til havns i Stavanger, Bergen eller til og med Kopervik og Haugesund noen få ganger.

Men det er ikke besøk på Sea Stork dette skal handle om. Selv hvor spennende dette var, spesielt da ubåtene kom på plass, så er det en annen historie. Dette dreier seg om hvilken rolle han spilte i hjemmet når han ikke var til sjøs. For hjemme jobbet mamma deltid, og jobbet da egentlig dobbelt med barna i huset. Når min far var hjemme var det derfor naturlig for ham å ta seg av mer av husarbeidet enn det jeg kan huske endel av mine venners landfaste fedre gjorde. Han støvsugde, vasket gulv og laget middag. Jeg tror kanskje han ville kjedet seg uten, for huset var såpass nytt på den tiden at det ikke trengte så mye vedlikehold. Brunbeiset og moderne stod det bare der.

Jeg føler derfor at jeg har vokst opp i et likestilt hjem. Det mest ekstreme eksemplet på hvor sterke arbeidsfordelingen var er da de skulle handle sin første nye bil. Etter en Mini og en Morris 1300 var det råd til en ny bil med større plass. Mine foreldre var blitt enige om at det enten skulle bli en stor Volvo eller Opel. Som i så mange andre anledninger var min far til sjøs da handelen skulle gjøres. Jeg tror min mor fikk et godt tilbud fra Rasmussen i Haugesund, for det endte med Opel.

Så min mor ringte opp min far over Rogaland Radio. Det var noe eget å gå ned på telegrafen i hovedgaten og kalle opp båten over radio, selv om lyden var dårlig og tiden var knapp. Lykkelig gikk min far til byssen og fortalte sine kolleger at nå har konemor skiftet ut bilen. Da min mor ikke fortalte ham hvilken bil hun hadde kjøpt så ble han naturligvis mobbet for det. Han var da tross alt chief-en, og hvordan kan hans kone gå og kjøpe en bil som kostet titusener av kroner uten hans velsignelse? Dette var sent i 1968, så noe slikt var direkte utenkelig.

Men min lure mor hadde sine grunner til å ikke fortelle hvilken bil det var. Jeg var selv med da hun kjørte til Stavanger for å møte min far på båten som lå til havns der, og jeg vil aldri glemme ansiktene til min fars venner fra båten. Bilen var en fjong 1969-modell Opel Rekord 1700 sedan med sort vinyltak. Og det er jo flott nok, men lakken tok kaken. Det var en nydelig himmelblå lakk med det amerikanerne kaller flake, ekstremvarianten av metallic. De store metallflakene i lakken lyste opp som en stjernehimmel når solen skinte på den, slik som den dagen. Importøren hadde bare tatt inn tre eksemplarer av denne modellen til landet, og dette var den eneste i Rogaland. Overraskelsen var stor, og min far flirte nok godt i skjegget med tanke på at hans kone hadde gjort et så godt valg som mulig. Denne så jo ut som de flotteste muskelbilene han hadde sett da han jobbet i Houston under byggingen av Sea Stork.
Ansiktene til de andre skipskameratene så omtrent slik ut:

Jeg glemmer heller aldri da vi stod på ferjeleiet og ventet på båten til Karmøy. Det lå jo midt i vågen på den tiden. Utallige voksne menn kom bort og strøk hånden forsiktig over skjermene for å kjenne på vidunderet. Beundrende blikk for mor og fars bil er jo noe en liten gutt liker, og jeg var i alle år kjempestolt over bilen min mor kjøpte uten min fars veileding. Jeg har aldri glemt dette. Ikke bare på grunn av bilen i seg selv, men også fordi den var et symbol på likestillingen i vår familie, og min fars tillit til min mor.