De tar T-banen til hytta

– Det føles som vårt eget kongerike. Det er ikke stort, men her har vi alt vi trenger, sier Nina Jangsett og Thorbjørn Schou Hansen. – Det fine er at vi kan dra hit rett fra jobb. Vi tar bare T-banen.

Tekst: Mari Kildahl, foto: Werner Juvik
Første gang publisert i VI OVER 60 juli 2014

Det er siste helg for hagekolonistene. Det er varmt og rød begonia blomstrer fremdeles i kassene mens erteblomster flere steder klatrer like ivrig oppetter espalierene. Men siste helg i oktober er uansett siste helg.

– Vannet skrus av etter denne helgen. Man kan søke dispensasjon og få bo her også om vinteren, men det er det ikke mange som gjør, sier Nina Jangsett. Sammen med mannen, Thorbjørn Schou Hansen, inviterer hun på kaffe og fersk eplekake. Kaken er selvsagt bakt med epler fra hagen.

SOGN HAGEKOLONI
• Opprinnelig etablert i 1909 tvers overfor dagens Ullevål universitetssykehus. Flyttet til jordene ved Ullevål stadion i 1929. I alt 206 hytter eid av den enkelte kolonist. Parsellene er i gjennomsnitt 300 m² og leies av Oslo kommune.
• Parsellene er tilknyttet sommervann, men ikke kloakknett. Toaletter finnes i fellesanlegg. Kolonien har et felles hovedhus med plass til 80 personer, men også en museumshytte fra 1909 og et eget lite bibliotek: Lille Deichmann.
• Sogn hagekoloni er som de andre hagekoloniene i Oslo å betrakte som offentlig park. Sogns Lille Kafé er åpen for alle hver søndag i sesongen som går fra 1. mai til 1. oktober.
• Interessen for kolonihager og parseller er økende i hele Europa. I Danmark finnes vel 60.000 kolonihager og i Sverige rundt 20.000. I Norge ca. 2000, de fleste i Oslo, Drammen, Stavanger, Trondheim, Kristiansand og Skien.

– Det begynner å bli mørkt om kveldene og da er det i grunnen greit å flytte hjem. Selv om det er litt vemodig, sier de to 60-åringene. – Men vi kommer jo tilbake til våren som trekkfuglene, sier de samstemt og smiler.

Det er stille og landlig og samtidig er vi midt i byen, sier ekteparet Nina Jangsett og Thorbjørn Schou Hansen.

Hytte nummer 176 har vært deres siden 2005. Da de endelig fikk den hadde de stått på venteliste i fire år. Siden den gang har ventelistene vokst seg mer enn dobbelt så lange. Å være hagekolonist i Oslo er ettertraktet.

– Det var mus og råte i veggene i hytta vi overtok. Vi måtte rive den. Hytta vi har nå er helt ny og fullisolert, sier Thorbjørn og forteller om en utgave av Dagbladet fra 1932 som de fant i det gamle gulvet. – Det var moro å lese. Vi fikk ikke gjort stort annet den dagen, kan du tenke deg!

Samhold og fellesskap
Da kolonihagene ble opprettet i Oslo for drøye hund­re år siden, var det for å gi fattige gråbeinsgårds­arbeidere frisk luft og en liten jordlapp for dyrkning av ekstra mat. Fortsatt er det bare osloensere i blokk­leiligheter som kan bli hagekolonister, men det er ikke lenger krav om dyrkning av egen mat.

Beathe Arnesen har hatt hytte i Sogn hagekoloni siden 2007. Sengen står i enden av kjøkkenkroken.

– I gamle dager hadde de ikke lov til å ha gressplen. All den tilgjengelige jorda skulle dyrkes og hagene ble inspisert, forteller ekteparet i hytte 176. Om vinteren bor de i en blokk på Bøler.

– Men hagene er fortsatt viktig for folk, sier Nina og karakteriserer seg selv som en muldvarp. Hun elsker å stelle i hagen og grave i jorda.

Til 60-årsdagen fikk Thorbjørn salatplanter i gave. – Vi har plukket salat i hele sommer, sier hun og ler. For øvrig dyrkes det på denne parsellen også jordbær, rosenkål, gulrøtter, bringebær, blåbær, epler og plommer, og neste sommer skal de ha squash, agurk og tomater i drivhuset.

– Vi er veldig mye ute når vi bor her. Også fordi det er så sosialt. Mye prat over gjerdet. Gatefester og dugnader. Og så har vi tolv timers pliktarbeid som vedlikehold på fellesanlegg. Det er mye hva en hagekoloni handler om: samhold og fellesskap, sier Thorbjørn.

Også barn og barnebarn er blitt glad i hagekolonien. På det meste har de vært fjorten stykker i den 30 m² store hytta. «Der det er hjerterom, er det husrom,» er et passende slogan for en hagekolonist.

Ekteparet Sundby, Bjørn og Anne-Marie, har fått besøk av Ella Sæther. Hun er en av de eldste som fortsatt er hagekolonist. Snart vanker kaffe og vafler, som så ofte før.

Stille søndager
Sogn er den største enkeltstående hagekoloni i hovedstaden. 206 hytter gjemmer seg her som nærmeste naboer til Ringveien. Det er heller ikke langt til Ullevål stadion. Det synes Beathe Arnesen er bra, for hun er fotballentusiast. – Jeg kan stå ute i hagen og luke og få med meg scoringene på Ullevål, sier 54-åringen og ler. Det er ikke mye plass, men plass nok, sier Beathe.

Hun skal straks av gårde til fellesdugnaden, siste før vinteren. Hun gleder seg.

– Det sosiale livet er helt fantastisk her. Jeg tilhører den harde kjerne, de som gjerne er her fra midten av april og frem til nå. Det er deilig å være så mye ute. Jeg bor ellers i en blokk på Hovin. Her trenger jeg ikke gjøre annet enn å luke litt ved porten, så kommer noen bort og prater. Da gjør det ingenting at selve hytta er liten, for fellesplassen er stor, den!

Beathe er nærmeste nabo til Thorbjørn og Nina. Hun fikk hytta tildelt i 2007 etter å ha stått på venteliste i sju år. – Jeg hadde hytte på fjellet før. Da jeg ble skilt var det tungvint å ha den alene.
Nå er hun mormor til to, og synes det er genialt med hytte i byen.

– Her kan ungene løpe inn og ut som de vil, her finnes ingen biler, her kjøres det bare trillebårer. Og det er virkelig helt stille på søndager, sier hun og sikter til at det ikke er noen i hagekolonien som klipper gresset på den syvende dagen, det er ikke tillatt.

Beathe har både hund og katt. – Og trost som spiser druene på rankene over døra. Det må de gjerne, sier hun.

– Tenk om alle skulle kjørt med gressklipperne sine her samtidig, for et bråk! Det er deilig med stillheten, og det ligger mye sjarm i at én dag får lov til å være helt annerledes enn de andre.
Fra hytta på Sogn kan hun sykle frem og tilbake til jobb på Skøyen. – Noen sykler også når de skal på do her. Det gjør ikke jeg. Jeg går. Det er jo litt tungvint å måtte ut til fellestoalettene. Men også det kan være veldig hyggelig.

Fra gråbeinsgård til fristed
Ella Sæther er 83 år og en av de eldste som fortsatt er hagekolonist. I 40 år har hun hatt hytte i Sogn hagekoloni.

– Jeg mistet mannen min i januar i år, og da tenkte jeg å selge hytta på Sogn. Men jeg er så glad i å være her, og så har jeg disse flotte naboene, sier hun og nikker smilende til ekteparet Sundby, Bjørn og Anne-Marie. Hun er på besøk hos dem denne lørdagen, som så ofte før invitert på kaffe og vafler.

– Du vet hvor du finner oss, sier de til meg, og det gjør jeg jo. Jeg føler meg veldig trygg her med sånne gode folk som bryr seg. Hadde jeg ikke hatt det, hadde jeg nok solgt hytta for lengst. Jeg har bare epler og plommetrær igjen i hagen, men det klarer jeg, sier 83-åringen og minnes årene da ungene var små.

– Så fantastisk fritt det var for ungene å få løpe rundt her om sommeren.

– Ja, nikker Anne-Marie. Hun og mannen har hatt hytta nesten like lenge. – Ungene hadde sommervenner her, alle syklet og spilte fotball og lekte overalt. Bjørn hadde kino for dem. Jeg arrangerte bingo. For oss som kommer fra gråbeinsgårdene på Grünerløkka er det en stor frihet i å få være her.

I Sogn hagekoloni finner du 5,5 kilometer med hvitmalte gjerder. Og dessuten 1000 frukttrær, rundt 1500 bærbusker og enda flere kilometer med bringebærhekker.


Folk flytter inn og ut av gråbeinsgårdene, forteller 69-åringen. – Det er mye gjennomtrekk i villa gråbein, og da blir det heller ikke så sosialt. Her kan folk bruke en time på do fordi de treffer så mange på veien. Jeg husker den gangen vi hadde utedo. Da satt jeg gjerne på trappa der borte og røyka mens jeg ventet på at en av sønnene skulle bli ferdig. Jeg ble aldri sittende alene. Jeg tror det er vanskelig å føle seg ensom her.

Nye trendy tider
Bjørn Sundby minnes da de i 1976 kom hit første gang. – Da ble jeg litt i tvil. Hytta var bitteliten, og det var fryktelig lavt under taket. Enten må jeg legge meg ned eller gå ut, tenkte jeg.

Bjørn ler. – Vi bestemte oss for å bygge på. Og vi har aldri angret, forsikrer han. Det var bare å brette opp ermene og gå i gang med å jobbe. Løvetann så høy som solsikker mellom bringebærbuskene ble luket bort, grønnsakshage ble anlagt og drivhus kom på plass.

– Vi var plutselig på landet, midt i byen. Borte fra Oslogryta kunne vi puste friere, sier 75-åringen som synes mye har forandret seg. Ikke alt er blitt bedre.

– Det er blitt trendy med kolonihytte nå. Koloni­hytta skal tas vare på, men den skal ikke være noe glansbilde. Og du må like å prate med folk og ha folk tett på deg, sier Anne-Marie og kaller hytta for kaffehytta. Her er det alltid en kaffetår å få, og litt å bite i. Sånn skal det være.

– Jeg gruer meg til å flytte hjem. Det gjør jeg alltid. Og når våren kommer, da kribler det i hele kroppen. Vi drar hit før de skrur på vannet. Det er jo ikke verre enn at vi må bære vann. På hytta skal man ikke ha det helt som hjemme, skal man vel?

Også en kamp
Familien Sundby har også opplevd hagekoloniens kamp for å overleve. Flere av kolonihagene i Oslo var både i 1972 og i 1999 truet av nedleggelse. Demonstrasjoner og støttekampanjer fikk politikerne til å snu og sikre koloniene som en del av byens parkareal.

– Sist ville de bygge studentboliger her, men studentene sa nei. De gikk i demonstrasjonstog for oss. Husker du, spør Anne-Marie. Bjørn husker. Nå vil han gjerne vise oss videre rundt i hage­kolonien og fortelle om alle dyrene de har hatt på besøk, hare og grevling, hjort og røyskatt.

– Stua vår her i hytta er større enn den vi har hjemme på Grünerløkka, den er også mye lysere, fortsetter Anne-Marie. – Men egentlig er hele området vår stue, hele kolonien, det er sånn vi ser på det, det er det som er så fantastisk!

Del innlegg