Musikk gir glimt av glede

Når musikkterapeut Tone Kvamme behandler demenspasienter med musikk, leter hun etter musikken de likte i ungdommen. Det kan gi forbløffende resultater.

Tekst: Anne Myklebust Odland, foto: Anette Karlsen
Første gang publisert i VI OVER 60 januar 2015

Når vi spiller eller synger en melodi som en person med demens kjenner igjen, ser vi det i smilet. De våkner til, nynner med, får minner knyttet til sangen. Ofte opplever jeg at de er tilstede. Det er givende, sier Tone Kvamme, musikkterapeut og første­amanuensis ved Norges musikkhøgskole.

Hun husker en episode med en mann med langt fremskreden demens. Han kunne så vidt gå, han var svært krumbøyd, det var ikke lett å få kontakt. Familien mente han hadde likt Tina Turner i ungdommen, og hun forsøkte med rocke­sanger, men uten respons. En dag satte hun på Norge i rødt hvitt og blått.

– Det er fantastisk! utbryter Tone Kvamme, musikkterapeut og førsteamanuensis ved Musikkhøgskolen i Oslo, da hun får høre at en demens-rammet musiker får brukt seg selv til glede for andre, og at eldre mennesker får estetiske opplevelser.

– Da løftet han hodet og smilte umiddelbart, det var tydelig at han gjenkjente melodien.

Lagret i hukommelsen
De som er rammet av demens har stor nytte av musikk, viser doktorgradsarbeidet hennes. I avhandlingen «Glimt av glede» beskriver hun hvordan demenspasienter som har symptomer på angst og depresjon, får det vesentlig bedre etter timer med musikkterapi.

– Musikk aktiverer store deler av hjernen, man kan «bypasse» de ødelagte feltene. I noen tilfeller samarbeider flere områder av hjernen slik at impulser når frem. Det finnes historier om pasienter som ikke har snakket på et år, så hører de en sang de gjenkjenner og det kommer ord, sier hun.

De delene av hjernen som en musiker trenger for å spille, er vanligvis ikke de som rammes først ved Alzheimers.

– For en musiker er det å spille en automatisert ferdighet på samme måte som å spise med kniv og gaffel, sier hun.

Sluttet å vandre
Tone Kvamme har sett at musikkterapi kan bety mye i øyeblikket, at pasientene kvikner til. Det som likevel overrasket henne mest under doktorgrads­arbeidet, var at endringene i humør og adferd var så stor etter kort tid med musikkterapi.

– Pasientene hadde musikkterapi gjennomsnittlig tolv ganger over fem uker. Jeg tenkte først at dette var hyggelig, men at de ville glemme det etterpå. Men det viste seg å ha stor positiv effekt. Jeg hadde håpet at det skulle virke sånn, men det overrasket meg at det skjedde endringer etter kort tid. Fra å vandre rastløst ti timer i uka, vandret de bare fire timer, og det var store reduksjoner i aggressiv adferd, sier hun.

Musikkterapeutene kartla hva slags musikk pasientene likte, de sang, spilte og hørte på CD og samtalte om assosiasjoner musikken ga. Musikk­terapeuter jobber i økende grad ved norske sykehjem og institusjoner, men Tone Kvamme tror ikke de er mer enn 25-30 personer i feltet.

– Det er ikke nok fagfolk, så vi forsøker å lære opp personalet til å bruke musikk systematisk og mål­rettet, sier hun.

Del innlegg