Min venn RADIOEN

Av Olav Garvik, spaltist i VI OVER 60, foto: Lasse Thorseth/NTB Scanpix
Første gang publisert i VI OVER 60 januar 2015

Olav Garvik

Min mor mente at jeg hadde det med å fantasere – både i barndommen og senere i livet. I den grad hun hadde rett vil jeg skylde på radioen. Jeg våger den påstand at ingen annen innretning er slik egnet til å sette fantasien i sving som nettopp det vidunderlige radioapparatet. Sånn sett er den grånende gubben som skriver disse linjer ikke det spor annerledes enn det nyfikne barnet. Det har ikke med alder å gjøre, men med radioen som fenomen. Vi hører noe, og vil gjette oss til resten.

Det begynte med Barnetimen for de minste. Den var min døråpner ut mot verden den vide. Når Thorbjørn Egner fortalte om dyrene i Afrika, var ørene klistret til apparatet. Det var nummeret før jeg forsøkte å krype inn, så spennende var det. Jeg så for meg løvene, sjiraffene og flodhestene, og fantasien fikk vinger som bar meg ut i det ukjente lenge etter at programmet var slutt. Det samme var tilfellet med Anne-Cath. Vestlys barneprogrammer før fjern­synet kom. Nå til dags gir det faste natur­programmet hver søndag morgen god næring både for fantasi og mer nøktern innlevelse.

Vi som måtte nøye oss med radio før fjernsynsalderen gjorde sitt inntog, hadde noen faste og viktige holdepunkter i hverdagen. Vi unge var «nødt» til å høre på Radio Luxembourg om kveldene, de eldre langs kysten fikk alltid med seg det som ble sagt på fiskeribølgen – og landbrukshalvtimen var et must for alle som drev med jord og dyr. Folk som hadde penger på bok var lutter øre når aksjekursene på Oslo Børs ble opplest midt på dagen.

Radioen var fremfor alt familiens faste samlingspunkt på lørdagskveldene. Underholdningsprogrammene med Rolf Kirk­vaag og Erik Bye – som senere ble fjernsynskjendiser begge to – var for svært mange ukens desiderte høydepunkt når hverdagens strev var over. Min far ville alltid være nybarbert når han satte seg ned for å høre Kirkvaags faste omkved «bare kom litt nærmere».

Var det da til å undres over at radioapparatet hadde hedersplass i stuen? Ja, radioen var så viktig at den både dominerte og briljerte, for den gang var den rett og slett et staselig møbel! Tenk bare på Tandbergs Huldra! Radioapparatene til Tandberg og Radionette var laget i blankpolert edeltre.

Jeg skal ikke fortape meg i mimring og nostalgi. Den epoken jeg har beskrevet ga ikke de valgmuligheter vi etter hvert fikk. Vi hadde én radiokanal, og fjernsynsalderen kom forsiktig og nølende i 1960–1961. Til å begynne med var det dessuten bare et fåtall som så seg råd til å investere i et TV-apparat. Var det da rart at vi samlet oss om det vesle som fantes?

Det var nok av dem som spådde karrige kår for radioen da fjernsynet kom. De har tatt dugelig feil. Radioen har fått et nytt og enda rikere liv med et vell av stasjoner og valgmuligheter. DAB-radioen er det siste. Og hva blir det neste? De teknologiske nyvinninger i eteren synes utømmelige.

Nei, radioen er som katten. Den har minst ni liv. Selv er jeg fortsatt like glad i å høre på radio som i min spede barndom. Jeg vet at jeg har mange med meg. Vi ser for eksempel på radioen som en ekstra kjær følgesvenn under lange bilturer. Gode samtaleprogrammer sitter av en eller annen grunn sterkere i hukommelsen når jeg hører på i bilen. Stemningen blir også mer intim der enn når radioen står og durer hjemme på kjøkkenet. Jeg ser for meg ansiktet til den som snakker så vakkert sunnmørsk. Nå vet jeg inderlig vel at jeg må passe meg for hva jeg skriver, men jeg kan ikke dy meg: Den varme stemmen må tilhøre en ung skjønnhet, kanskje?

Del innlegg