LYKKE i naturen

Alfons Encinas og Teresa Congost i Catalonia har flyttet fra sin vanlige enebolig. De velger å bo svært spartansk langt ute i skogen.

Tekst: Kristine Askvik, foto: Silje Katrine Robinson
Første gang publisert i VI OVER 60 desember 2014

I landsbyen Vilert en snau times kjøring fra grensen mot Frankrike, har paret et stort treetasjes hus. Her spiller Alfons inn musikk i sine musikkstudioer. Utenfor renner elven. Overalt er det grønt og frodig, fuglene kvitrer. Men her føler ikke Alfons og Teresa seg nær nok naturen.

– Når vi er i huset vårt blir det til at vi er mest inne. Det er komfortabelt og fint, men vi ønsker å være mer i naturen, sier Teresa.

Hus fra 900-tallet
I 2004 begynte de å opparbeide et landområde i åsen i Pujarnol et par mil unna. De har ryddet jord og lagt til rette for dyrking. Nå bor de i skogen mesteparten av tiden. Veien oppover er humpete, skogen er tett. Tre store hunder, to rolige hvite og en svart med mer fart i kroppen, kommer mot oss. De passer på når Alfons og Teresa er i landsbyen.

Teresa Congost på kjøkkenet. Eneste kilde til lys er dagslyset som kommer inn gjennom kjøkkenvinduet. På bordet står blomster fra hagen.

I skogen står en liten toetasjes bygning, omkranset av trær på alle kanter. Det grønne løvet skjermer både på våte og varme dager. Selv når regnet plasker, drypper det knapt ned på taket.

Bygningen er trolig fra 900-tallet. I første etasje er det kjøkken og en vedovn til oppvarming. Det er ingen belysning unntatt en liten, oransje solcellelampe fra Ikea som brukes ved lesing om kvelden. Mye av kjøkkenutstyret står utendørs. Stabler med tallerkener og et langt trebord utenfor huset minner om store besøk. Men for det meste er det bare Teresa og Alfons her.

Teresa Congost og Alfons Encinas har valgt bort et vanlig liv i en valig bolig. Nå bor de midt i skogen i et sparsomellig innredet hus, uten strøm og vann.

Isolert fra verden
For å komme inn i annen etasje må man på baksiden og opp noen jordtrinn. Her er et kombinert soverom og kontor. På den ene veggen er kasser stablet i høyden blitt til klesskap. På motsatt vegg er en samling bøker. Overalt står, henger eller ligger små ting fra naturen. I vinduet står urter i olje på glass. Alt hentet fra moder jord rett utenfor.

Foran bokhyllen står et rommelig skrivebord. Herfra holder de kontakt med omverdenen.

– Skal vi på internett må vi skru på generatoren. Det bråker så fælt at vi gjør det minst mulig, sier Teresa.

Alfons spiller og komponerer middelalder­musikk. Parets inntekter kommer fra hans konserter og kursene som Teresa holder for barn og unge om naturen. Sammen har de kulturelle opptredener og opplæring for skolebarn.

– Vårt liv er å jobbe ute og være sammen med dyrene. Vi tar med oss litt mat og kobler oss helt av fra verden. Ofte er vi her i åtte til ti dager i strekk, sier Alfons.

Hanene bestemmer når dagen skal starte. Alfons og Teresa prøver å være mest mulig selvforsynt. – Denne måten å leve på er viktig for oss. Menneskene må tilbake til naturen. Verden forbruker altfor mye og det holder ikke i lengden. Når vi er her ute lever vi av og sammen med naturen, sier Alfons.

Harmoni med kloden
Paret kjenner varme og kulde på en annen måte her enn i sitt hus i landsbyen. Her finnes ikke varmtvann. Regnvann til det aller mest nødvendige er samlet i en tank.

– Her ute føler vi oss fri. I vanlige hus er det komfort, her er det utfordringer. Det å føle kulde og varme er egentlig helt naturlig, men noe man sjelden gjør når man bor i moderne hus, sier Teresa.

Teresa Congost lager ulike typer salatojer med urter fra hagen. Rosmarin, hvitløk, laurbærblad.

En annen fordel med å bo enkelt er at det er færre ting å holde styr på. Bare det aller mest nødvendige får plass her.

– Vi ønsker ikke å utnytte kloden, men leve i harmoni med den. Jeg føler tilhørighet til stammefolk som lever i ett med naturen. Jeg ønsker å leve mer som dem enn som europeere flest, sier Teresa.

Litt lenger bort i skogen holder to firbeinte til. De kommer småjoggende når Teresa roper på dem.

– Eslene hjelper oss blant annet med å rydde skogen. Etter hvert skal vi også bruke dem når vi rydder i skogen, forteller hun og serverer dem dagens lunsj bestående av nyplukkede kålblader.

Gryntende rovdyr
Nettingburene til hønene er barrikadert med steiner og planker. I jorden rett ved buret har områdets mest utbredte rovdyr gravd en stor grop. Om natten er det hundenes oppgave å holde dem unna, men det er farlig å komme for nær.

– En nabo har nettopp mistet tre hunder. De må passe seg. Men hundene våre har holdt villsvinene borte så langt, sier Alfons.

Soverommet.

Teresa står med favnen full av grønnsaker. Snart er det lunsj med egg fra egne høner, grønnkål, hvitløk og urter fra egen hage. Etterpå litt lytting til radio og lesing før mer arbeid i jorden.

Selv om de selv er svært godt fornøyd med å tilbringe mesteparten av livet sitt her ute, er det ikke noe de vil anbefale alle.

– Det er et personlig anliggende, man må være forberedt på at det kan være vanskelig, sier Teresa.

– Etter min mening burde verden leve som vi gjør. Det er det eneste som er bærekraftig, sier Alfons.

Del innlegg